home

Krigens ofre

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Ifigenia i Aulis»

Av Euripides I en versjon av Jon Fosse Regi Eirik Stubø Scenografi/kostymer Kari Gravklev Lys Ellen Ruge I rollene Fridtjov Såheim, Espen Skjønberg, Ole Johan Skjelbred, Laila Goody, Stine Mari Fyrileiv, Erlend Bakker

Tankevekkende og aktuelt om krigen og dens ofre


I «Ifigenia i Aulis», det siste stykket til Euripides (ca.480-406 f.Kr.), bygger dramatikeren på et gammelt gresk sagn.KongAgamemnon er leder for den greske hæren som skal beseire Troja for å føre hjem kong Menelaos’ hustru Helena, som den trojanske prinsen Paris har bortført. I Aulis ligger tusen skip klare til å seile, men det er ingen vind, og seeren Kalkas sier at vind blir det ikke før Agamemnon har ofret sin datter Ifigenia til gudinnen Artemis. Agamemnon som rives mellom kjærligheten til datteren, sine personlige ambisjoner og frykten for at den kamplystne hæren skal gjøre opprør, har sendt bud etter datteren, under påskudd av at hun skal gifte seg med helten Akilles.
Euripides forteller den brutale historien om Ifigenias død gjennom samtaler mellom stykkets seks personer. I sin versjon har Jon Fosse sløyfet koret som jo var en selvfølge i greske tragedier, og han har også forkortet, spisset og tydeliggjort Euripides’ replikker. Fosse har tidligere gjendiktet klassikere, blant andre «Døden i Theben» av Sofokles, og her viser han seg nok en gang som en gjendikter i særklasse. Med innlevelse følger han alle originaltekstens nyanser samtidig som han gjenskaper replikkene i en sterk og personlig språkdrakt.
I hans – og Eirik Stubøs - versjon blir Euripides’ «Ifigenia» et mer aktuelt drama enn jeg tidligere har opplevd det. Det er nesten ikke til å tro at en greker for nesten 2500 år siden så presist og gjennomskuende tok opp de samme problemstillingene som plager oss i dag: Kan en krig noensinne være rettferdig, og kan en krig rettferdiggjøre uskyldige menneskers død? På et avgjørende punkt forandrer også Euripides sagnet om Ifigenia: Etter at hun først har bønnfalt faren om å skåne hennes liv, lar Euripides henne til slutt gå frivillig i døden: «Eg vil døy – eg vil døy med ære… mitt ettermæle kjem til å bli lysande …. eg er ho som redda sitt land». Denne helomvendingen hos Ifigenia er blitt anklaget for å være upsykologisk og for å svekke kritikken av menneskeofring, men ved å fremstille Ifigenia som en antikkens «selvmordsbomber», viser Euripides en overraskende moderne forståelse for menneskets «dødsforakt» - eller kanskje dødslengsel.
Eirik Stubø har valgt å vektlegge de sterke og presise konfrontasjonene mellom stykkets personer, og har derfor sløyfet all ytre teatralitet. Et helt nakent rom med seks stoler på rekke og rad, en svart bakvegg der lysende hvite skiftende tekstprojeksjoner kommenterer det som skjer på scenen – Kari Gravklevs tekstbaserte scenografi understreker det intellektuelle ved oppsetningen. Selv om Ifigenia og hennes mor først ankommer et godt stykke ut i historien, inntar alle de seks skuespillerne sine plasser samtidig, og beveger seg omtrent ikke gjennom timen forestillingen varer. En gang reiser Klytemnestra (Laila Goody) seg i affekt, en annen gang går Menelaos (Ole Johan Skjelbred) bort til tjeneren, og fratar ham et dokument, og i scenen der Ifigenia (Stine Mari Fyrileiv) og moren prøver å overbevise Agamemnon (Fridtjov Såheim), setter han seg på scenekanten med ryggen mot publikum. Det er det hele. Inntil de seks personene en etter en forlater scenen, og mørket senker seg – før Espen Skjønbergs (Tjenerens) overraskende og vellykte sluttscene.
Slik blir «Ifigenia» en slags filosofisk teater, der levende menneskeskjebner anskueliggjør debatten som føres på scenen. Ensemblets prestasjoner er samkjørte, overbevisende og presise, totalt frie for melodramatisk sentimentalitet, men Ifigenias (Stine Mari Fyrileiv) ensomme farvel til livet er gripende, og Laila Goodys Klytemnestra lar heldigvis en gang sorg og raseri ta overhånd. Personlig savner jeg nok iblant en mer menneskelig engasjert tilnærming til problemstillinger som angår oss alle, men ingen tvil: «Ifigenia» er en tankevekkende, aktuell og sterk oppsetning der Eirik Stubøs intelligente og skarpe regiblikk fullt ut kommer til sin rett.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 24. september


Publisert: 27.09.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

IdaLou Larsen, kritiker15.11.10 18:57
Personlig finner jeg det vanskelig å sammenligne Euripides og Finn Iunker. Men Verk Produksjoner overskuddsoppsetning av Iunkers "Ifigenia" ga meg et langt sterkere opplevelse av stykkets budskap enn Trøndelag Teaters langt mer nøkterne versjon av samme tekst i høst.
Carl-Henrik Knutsen15.11.10 08:15
Helt ok forestilling! Men den kan etter min mening ikke måle seg med Verk Produksjoners oppsetning av Finn Iunkers tekst for noen år siden. Der var det burlesk, saftig og sprudlende galskap som illustrerer krigens indre logikk mye mer dynamisk enn denne "kjølige" oppsetningen.
Elisabeth06.10.10 21:29
Etter min mening var dette en leseprøve, fortellerkunst, men ikke en teaterforestilling. Intetsigende, tørt, forutsigbart og platt. Dårlig casting av Akilles og Menelaos. De ble for glatte. Gode skuespillere som ikke kom til sin rett. Ja, jeg ble skuffet. Følte meg snytt. Den som gjorde det verdt å se på var Laila Goody som Klytemnestra. Det er min mening :)
Ifigenia

Ifigenia

Ensemblet med Ifigenia (Stine Mari Fyrileiv) i forgrunnen

Foto Per Maning

Ifigenia

Ifigenia

Espen Skjønberg (Tjeneren)

Foto Per Maning

Ifigenia

Ifigenia

Ensemblet

Foto Per Maning