Siste kritikker:

Mye mas, lite moro

Teatret Vårt: «Hele Norges Bennus!»

Av Håvard Melnæs Regi Bjørnar Lisether Teigen Scenografi/kostymer Elna Gjendem-Sæter I rollene Ina Breivik, Per Egil Grimstad, Herman Bernhoft, Gøril Haukebø, Hugo Mikal Skår med flere

Et frenetisk oppjaget regitempo tar knekken på de kvalitetene som tross alt finnes i Håvard Melnæs' samfunnskritiske komedie

Tidligere Se og Hør-reporter Håvard Melnæs utga for tre år siden boka «En helt vanlig dag på jobben» der han utfra egne erfaringer ga en krass og kritisk beskrivelse av kjendisbladets arbeidsmetoder. Boken vakte stor oppsikt, den ble også filmet. Fredag hadde hans komedie over samme tema, «Hele Norges Bennus», urpremiere på Teatret Vårt i Molde.

Komedien starter med at en TV-reporter – fra Dagsrevyen, hun snakker jo nynorsk – forteller oss at flyet med den kjente revystjernen Cecilia Solstraum, hennes mann, den nesten like kjente Vålerenga-spilleren Per-Egil Heyerdahl, og Bennus, den lille gutten de nettopp har adoptert fra det jordskjelv-rammede Haiti, skal til å lande på Gardermoen.

I redaksjonslokalene til «Hei på deg» er sjefredaktøren hysterisk opptatt av å dekke begivenheten, best hadde det naturligvis vært om det hadde skjedd noe skikkelig dramatisk på flyturen, men bilder av bleiene og eksklusivt intervju med flykapteinen får være en bra start: «Best på Bennus!» skal bli bladets nye motto. Det har ikke Bennus’ adoptivforeldre noe imot, PR-kåte og selvopptatte som de er. Men så en kveld er Bennus søkk borte – og forviklingene starter.

Selvopptatte kjendiser, en sensasjonslysten og kynisk sjefredaktør som gjerne går over lik for et godt oppslag, en beregnende politidirektør, en dum og uvitende justisminister som er så opptatt av å fiske stemmer at han velvillig lar seg manipulere av den samme politidirektøren – Håvard Melnæs har et godt utgangspunkt for en treffende samfunnssatire.

Men det er ikke nok at enkelte replikker sitter som skudd, og at en del situasjoner både er vittige og treffsikkert skildret. En samfunnskomedie som «Hele Norges Benny!» krever også en fiks og velspikret intrige. Her kommer Håvard Melnæs til kort, det gir seg spesielt uttrykk i den skuffende sluttscenen, en pressekonferanse der justisministeren og politidirektør skal overrekke den endelig gjenfunne Bennus til sin mor. Men uvisst av hvilken grunn er Bennus borte igjen, og revystjernen kunngjør at hun er gravid. Det virker som om Melvær bare har villet få en slutt på hele historien så fort som mulig.

Som dramatikk er teksten svak, men den har likevel visse kvaliteter. De torpederes dessverre av regien. Regissør Bjørnar Liseth Teigen er utdannet skuespiller, og han har skrevet flere stykker for ungdom. Han har tidligere hatt regi på egne tekster, men ikke, så vidt jeg vet, på et stykke han ikke selv har skrevet.

Til «Hele Norges Bennus!» har han dessverre valgt et heseblesende og hysterisk tempo. Allerede i åpningsscenen prater fjernsynsreporteren både fort og stakkato, mens hun hele tiden holder stemmen i skjærende diskant, og det viser seg fort at dette er gjennomgående for hele oppsetningen. Sjefredaktøren brøler fra begynnelse til slutt, og den dumme og selvopptatte revystjernen Cecilia har akkurat samme plagsomt høye stemmeleie enten hun skal opptre innsmigrende eller, slik hun stadig gjør, kjefter på mannen sin, og dermed forsvinner hele poenget med hennes to personligheter, den offentlige og den private.

Et lyspunkt er scenograf- og kostymedesigner Elma Gjendem-Sæters morsomme dreiescene og treffsikre kostymer. Ensemblet oppfyller helhjertet instruktør Bjørnar Liseth Teigens intensjoner, og det gjør de så overbevisende at jeg skulle gjerne sett dem utfolde seg i et skuespillermessig noe mer krevende perspektiv.

Gjennom oppjaget tempo og unyansert replikkinstruksjon gir Bjørnar Teigen inntrykk av at hans eneste hensikt har vært at publikum skal ha det hylende morsomt. Og rett skal være rett: Mange lo høyt på premieren. Men dersom Teigen hadde bestrebet seg på å framheve og rendyrke den krasse samfunnskritikken som er tekstens styrke, var kanskje latterbrølene blitt mindre høylydte, men tilskuerne ville antakelig moret seg like godt – og med ettertanke.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. september