home

Livet som kunnskapstest

Black Box Teater/Transiteatret Bergen «Ut, ut i det grønne»

En suite av Tore Vagn Lid Manus, regi og audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid Scenografi/video: Kyrre Bjørkås På scenen blant andre Ivanna Petrovna, Isabel Shepherd, Tor Chr. F. Bleikli, Hilde Anine Hesselberg og Jørgen Hausberg Nilsen

Tore Vagn Lid framstiller det moderne liv som en evig eksamen. Jeg strøk.

For første gang i mitt lange teaterliv har jeg opplevd en forestilling som jeg, for å si det rett ut, ikke har skjønt noe av: Tore Vagn Lids «Ut, ut i det grønne» som hadde premiere på Black Box torsdag. Programmet forklarer at «Ut, ut i det grønne» er «komponert over flere satser» som står for seg, men også inngår i «en audiovisuell «utflukt» som skal ta oss med stadig lengre ut i den nye biologismens vakre grønne verden av harmoni, orden og balanse». Første og tredje sats, «Prolog» og «Intermezzo», er korte og utspiller seg i foajeen der den ene langveggen er gjort om til en lysning i skogen, med et telt og et brennende bål. I begge spiller tre mannlige musikere Bachs «Passacaglia» på klassisk gitar, to unge kvinner kryper inn i teltet, og skriver brev til Karl Marx som de tostemt leser opp for oss. I det første uttrykker de sin glede over å være ute i det grønne, og slippe unna sivilisasjonens byrder, i det andre tar de et oppgjør med en som har ført dem bak lyset.

 
Neste sats utspiller seg på teatrets Store scene. Skillet mellom scene og sal er borte, og publikum tar plass på lave krakker oppstilt utover gulvet. Tre fokus for vår oppmerksomhet: til venstre en platting med videoskjerm og, litt lenger bort, en ung mann med gitar, i midten en større platting, til høyre nok en platting, denne med et kaotisk mikrolaboratorium der det kravler et marsvin. To mennesker ligger i sideleie på den midtre plattingen, så farer et hvitt lys over til en skingrende lyd av fart. Når de to som ligger der, trykker på en pære, lyser den rødt. Da stopper lyden brått, og bildet slukkes. Så trykker ikke mannen lenger, og blir liggende livløs. Men snart reiser både han og kvinnen seg, og fulgt av en tredje kvinne kaster de seg av all kraft mellom veggene som drønner voldsomt. Som automater besvarer de deretter ene rekke maniske mattetester. Men så mister jeg tråden. Jeg finner ingen forståelig konsekvens i det som skjer mellom de tre og en slags autoritet representert av en vandrende høyttaler, for øvrig den eneste med tydelig diksjon, og jeg makter ikke å bli engasjert i opptrinnene som taktfast avløser hverandre mens underlige formler flimrer over skjermene, og stadig nye musikalske uttrykk understreker det som skjer.
I pausen gir programmet meg ingen forklaring på hvorfor Vagn Lid har kalt denne delen både «ressentiment», på fransk nag og hevnlyst, og «Pavane for en død prinsesse» etter Ravels melankolske pianostykke. Derimot leser jeg at det jeg nettopp har sett og ikke skjønt noe av, er ment å være såre enkelt: En vordende forsker legger fram sine resultater for en komité, men ender med å stryke til eksamen.
Forestillingen fjerde sats er en noe omarbeidet versjon av «Polyfonia», Vagn Lids innovative ungdomsforestilling fra 2007, en effektiv skildring av dagens verdensbilde der selvforståelsen skapes av nye, naturalistiske vitenskaper, og vi mennesker stadig blir målt opp mot nye, konstruerte former for vellykkethet – fra Pisaundersøkelsene til quiz’er og kunnskapstester.
Tore Vagn Lid mener at «redselen for det ”utidig akademiske”, for det ”intellektuelle” og for det prosaiske og ’kunstfremmede’» gjør at teatret altfor sjelden er «selve premissleverandøren for en etisk, estetisk eller politisk diskusjon». Med «Ressentiment/Pavane» vil han gjøre noe med det, og det er prisverdig. Men til tross for at han blant annet satser på et scenespråk som tar i bruk alle kunstens moderne virkemidler, er hans tilnærming så teoretisk intellektuell at han, slik jeg ser det, ikke lykkes i å levendegjøre vanskelige filosofiske problemer. Her går det over stokk og stein, og målsettingene er så skyhøye at de slår hverandre i hjel.
Så får man håpe at den ungdommen oppsetningen er beregnet på – den har jo blitt til med støtte fra Kulturløftet, Norsk Kulturråds ambisiøse ungdomssatsing – vil kunne bli klokere av kaotiske multimediale impulser.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. oktober
 
Publisert: 04.10.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

Julian Skar16.06.11 00:42
Jeg undrer meg over denne anmeldelsen. For det første, Hvis det er umulig for anmelderen å forstå seg på forestillingen, er det da nødvendig å uttale seg om den i offentligheten? For det andre, hvis anmelderen ikke forstod noe, hvordan kan det ha seg at anmelderen i sin oppsummering av stykket mener at "er hans tilnærming så teoretisk intellekuell at han, slik jeg ser det, ikke lykkes i å levendegjøre vanskelige filosofiske problemer". Har anmelderen her i løpet av sin egen tekst ombestemt seg og forstått nokså mye allikevel? I så fall hvilke filosofiske problemer og vanskelig intellektuell tilnærming snakker vi om. Jeg lurer også på hva anmelderen mener med at"Til tross for at han blant annet satser på et scenespråk som tar i bruk alle kunstens moderne virkemidler". Hva menes med dette? Mener anmelderen alle "kunstens moderne virkemidler" i form av at det brukes video? Musikk? Bevegelse? elektronikk? Er det sammensmeltingen av disse det er snakk om? Kontraster? Materialbruken? Ineraksjonen med publikum? eller at verket til tider beveger seg inn i den visuelle kunstens referanser? Og på hvilken måte er dette moderne? Og hva legger anmelderen i ordet "moderne"? Moderne som i gårsdagen modernisme? Moderne som i "samtidig" og "nytt" Eller er det med et snev av forakt for mediene og bruken som i følge anmelderen er "kaotiske multimediale impulser"? Etter min mening gir teksten et svært sviktende grunnlag for å komme med noen konklusjon i det hele tatt. Anmelderen konkluderer imidlertid med at det "går over stokk og stein og målsettingene er så skyhøye (de hun ikke forstod noe av) at de slår hverandre i hjel". Selv om et verk beveger seg utenfor anmelderens begrepsapparat og estetiske referanser bør man kunne forvente et bedre forsøk på å gå inn i verkets konsepter og gå inn i øyeblikket. Det er nemlig fullt mulig med dette verket. Men eller uten intellektuell ballast. Det er derfor trist med en anmeldelse gjennomsyret av lettsindig synserier og høy grad av inkonsistens. Jeg syntes en må kunne forvente litt mer av kulturspalten til en landsdekkende avis som Klassekampen.
Transiteatret-Bergen07.10.10 03:13
Hei! Astrid Marte rapporterte en tilbakemelding fra elevene - her er en copy/paste av det: Her er noe av det elevene skrev etter de hadde sett forestillingen. Jeg er SÅ GLAD for at dere inviterte oss med på dette, det var rett og slett en stor opplevelse. Ikke minst fordi de nok følte at de ble tatt på alvor, deres meninger var viktige. Og temaet var brennende aktuelt. Vi snakket en del om dette dagen etter. Ønsker deg en fin vår! klem fra astrid marte;) 10.klassingene skriver: Det var annerledes på en positiv måte. Variasjonen av lys og lyd var litt stilig. Temaet var bra, det ga litt spørsmål, man tenkte over hva man hadde sett ganske lenge etterpå. Oppsettet var også kult, vi var liksom inni forestillingen. Det var interessant. Musen Høytalerne Krakkene Kuen /kalven Krakkene (var harde) Musikken/lydene Musen Ekkel lyd Kjedelig, men interessant Spesielt Bevegelsen. Den dynamiske bevegelsen er en stor positiv faktor som skapte spenning. Burde få frem bedre deres egne meninger om intelligens og måling enn dette. Jeg husker at høytalerne sa at rytmesans er et tegn på intelligens. Siden de sa det var en prøve var det vanskelig å vite hva som var meningen og hva som betydde noe. Det var mange skiftende scener. Strømscenen i begynnelsen var veldig bra spillt. Jeg er veldig vant til eksprimentelle ting som f.eks. musikk og skuespill som dette, men dette var ikke noe særlig bra. Skuespillet fikk en til å tenke. Jeg likte måten de brukte den enkle og anonyme hovedpersonen. Det fikk en til å fokusere på hva han sa, og fokusere på de andre. Trommestikkene: De som fikk delt ut så ut som nervevrak Ritalin:fy fy! Husker godt da de fikk støt i begynnelsen, der den ene kunne skru av, mens den andre ikke kunne, han hadde fortalt om de hundene rett før forestillingen begynte, derfor husker jeg det så godt. Jeg husker musen som var i et miniatyr-rom av det vi var i, viden vi(publikum) på en måte var musen. Og så husker jeg da de var på stigen og sang, så sa hun ?Du må være nede for at jeg skal være oppe.? Jeg husker musen for jeg fikk mareritt om det samme natt. Men jeg skjønte ikke hvorfor den skulle være der. De høye lydene ga et større inntrykk, slik at hvis du hadde falt ut, kom du inn i det igjen.
Ut, ut i det grønne

Ut, ut i det grønne

Et marsvin kravler rundt i et mini-laboratorium