Siste kritikker:

Virtual reality på scenen

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Den hemmelege hagen»

Av Line Grünfeldt Etter en roman av Frances Hodgson Burnett Regi: Erik Ulfsby Scenograf: Nora Furuholmen Kostyme: Even Børsum Lys Ola Bråten Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen I rollene blant andre: Heidi Ruud Ellingsen, Arlene Wilkes, Audun Sanden, Lars Funderud Johannesen

«Den hemmelege hagen» forener filmens utallige tekniske muligheter med teatrets menneskelige nærhet.

I sin presentasjon av høstens repertoar har Det Norske Teatret lagt vekt på at dataspill står sentralt i teatrets sceneversjon av Frances Hodgson Burnetts barneklassiker om den foreldreløse Mary Lennox. Dataspill står min generasjon ganske fjernt, og jeg inviterte derfor med meg tre representanter for målgruppen forestillingen henvender seg til, ungdom fra 11 år og oppover.

Gutter er de største dataspill-entusiastene, men siden Mary Lennox er hovedpersonen i «Den hemmelege hagen», tok jeg med tre jenter mellom 13 og 15 år. Dommen deres var enstemmig: Dette var en fin forestilling, den første de hadde sett som gikk rett inn i deres virkelighet, og som var visuelt mer fantastisk enn de hadde kunnet forestille seg var mulig å få til på teater. «Så fin at jeg kunne tenke meg å se den om igjen med en gang», sa den ene.

Et frapperende åpningsbilde møter oss når vi inntar plassene våre: En storslått hvit trapp dekker hele Hovudscenen, og snart kommer tre festkledte mennesker inn i salongen og fortsetter opp trappen: Det er Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) og foreldrene hennes. Etter få minutter raser hele scenen uventet og ytterst realistisk sammen i en voldsom jordskjelv-eksplosjon, og når redningsmannskapene kommer, finner de en eneste overlevende. Det er Mary Lennox som blir reddet i siste øyeblikk.

I de neste scenene følger dramatiker Line Grünfeldt originalfortellingen: Den nå foreldreløse Mary kommer til England, til sin sære og rike onkel Craven. Han er aldri kommet over at hans hustru døde i barselseng, og han vil ikke ha noe å gjøre med sønnen Colin som overlevde fødselen. Men så går sceneversjonen sine egne veier. Den hemmelige hagen er ikke lenger hagen som Craven har stengt av fordi den var hans avdøde kones yndlingssted, den er blitt til et krevende dataspill som Craven har laget til Colin, og som Mary også finner på sin PC. Hun begynner å spille, og raskt føres vi inn i et utrolig dataspill.

I programmet til forestillingen sier Line Grünfeldt at «denne hemmelege hagen er det ingen som har sett maken til.» Allerede den teknisk presise og briljant utførte åpningsscenen slår an tonen, men det fantastiske dataspillet der Mary, hennes støttespiller og første forelskelse Dickon, og til slutt også Colin må overvinne stadig mer utspekulerte og usannsynlige fiender, er en visuell fryd fra det første nivå til det siste, et eventyrlig tablå der Hovudscenen brått ikke lenger er en flat dataskjerm, men en utrolig frodig hage der vi kan se blomstene vokse fram.

Ikke bare Nora Furuholmens scenografi, Even Børsums kostymer og Ola Bråtens lysdesign, men også skuespillernes gjennomførte fremstilling av dataspillets mangslungne skikkelser, og ikke minst, den ytterst presise sammenheng mellom lyd og bevegelse, gjør «Den hemmelege hagen» til en fullstendig annerledes, og helt fascinerende sceneopplevelse. Det historien har mistet i følelsesladd patos, har den vunnet i fantasivekkende aktualitet.

Heidi Ruud Ellingsen imponerte i sommer med sitt ekspressive fysiske spill i «Sol av Isfolket». Her overbeviser hun både som klønete tenåring og som dataspillets superheltinne, hun som ikke rygger tilbake for noe, er en mester i kampsport og tar nesten pusten fra tilskueren med sine raske, elegante bevegelser. Audun Sandem er henne en verdig partner som Dickon, mens Lars Funderud Johannesen har den helt rette patos som Colin, Marys barnslige, selvopptatte og ulykkelige fetter. For øvrig imponerer hele ensemblet med sin beherskelse av en uvant og krevende spillestil.

All grunn til å juble over at en ungdomsoppsetning kan forene filmkunstens utallige visuelle muligheter med teatrets menneskelige nærhet. «Den hemmelege hagen» viser at Det Norske Teatret nok en gang kan skape ny scenekunst for barn og unge.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 18. oktober