Siste kritikker:

Folkelivsskildring fra Christiania

Oslo Nye Teater: «Trollbyen»

Dramatisert av Arthur Johansen Etter Karsten Alnæs' roman Regi Catrine Telle Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes Med Agnes Kittelsen, Per Christian Ellefsen, Ola G. Furuseth, Helle Haugen, Adil Khan og mange andre

Til tross for enkelte svakheter er «Trollbyen» blitt godt gammeldags underholdningsteater

Det er et ambisiøst prosjekt Catrine Telle har gitt seg i kast med: Gjennom fortellingen om ungjenta Agnes som reiser fra Sørlandet til hovedstaden for å ta tjeneste og samtidig lete etter sin forsvunne bror, tar teatret mål av seg til å gi scenisk liv til hele Christianias historie i årene etter forrige århundreskifte.

Men tøffe utfordringer skremmer ikke Catrine Telle, og på flere plan imponerer oppsetningen. Ikke minst gjelder det de spektakulære tablåene som scenograf Åse Hegrenes har bygget opp på Oslo Nyes forholdsvis beskjedne scene, og som på sitt beste skaper fantasivekkende teaterillusjon - som turen ned til «det lykkelige folket»s underjordiske tilholdssted, de livlige gatebildene og den morsomme Tivoliscenen som innleder annen akt, og er ett av kveldens høydepunkt.

Imponerer gjør også det tallrike ensemblet, ned til den minste birollen går skuespillere med energi og humør inn for oppgaven, eller oppgavene de er blitt tildelt – flere av dem skaper ikke bare en, men to-tre stiliserte typer, og så får det være det samme om vi går litt i surr i om for eksempel Per Skjølsvik nå er Fransekongen eller Skuddemannen.

Akkurat som romanen har sceneversjonen en forteller, og han trengs virkelig for å lose oss gjennom den kompliserte historien. Hos Alnæs er det sønnen som Anna får etter at romanen egentlig er slutt, mens det i dramatiseringen er Annas trofaste venn, avisselgeren Pinten, nyansert fremstilt av Per Christian Ellefsen. De viktigste rolleinnehaverne som Adil Khan (Hans Jansen), Axel Aubert (Sven Jansen), Hauk Heyerdahl (sirkusdirektøren Tater-Daniel), Ola G. Furuseth (Peter Wahlstrøm/Doktor Werner) og Helle Haugen (Ingeborg Saglien/Marthe Svendsen), lager tydelige, enkle, men troverdige skikkelser av sine roller. Det gjør også Agnes Kittelsen som Anna, stykkets hovedperson, og det er ikke hennes feil at skikkelsen blir skuffende endimensjonalt vakker og prektig.

«Trollbyen» må ha vært en særdeles vanskelig roman å overføre til scenen. I programmet forteller dramatiker Arthur Johansen at det først var planer om at han skulle lage en filmversjon av Alnæs’ roman, og det ville nok ha vært enklere. Boken har nemlig sin styrke i folkelivsskildringen fra en forgangen tid, ikke i selve historien eller i karakterene som for det meste er sett utenfra, og beskrives nærmest anekdotisk.

Fordi teatret krever at personene snakker sammen, har Arthur Johansen ikke kunnet unngå å gjøre enkelte skikkelser tydeligere enn de er i romanen. Det gjelder for eksempel overklassegutten Petter Wahlstrøm, som i stykket klart er en kynisk forfører. I det store og hele har Johansen likevel valgt å følge Alnæs, og legger størst vekt på å få med alle aktørene i de forskjellige østkant-miljøene. Men sceneversjonen makter i liten grad å integrere dem i handlingen, og de blir dermed opphavet til en rekke uklare episoder, iallfall for den som ikke er fortrolig med boken: Hvorfor går for eksempel Anna blindgjengeraktig med på å gifte seg med Tater-Daniel, en vielse hun blir reddet fra i siste liten, hva er sosialistenes rolle, er det kanskje deres revolusjonære ideer som fører til at Annas bror blir funnet druknet, og er det et arbeidsuhell som tar livet av Annas mann Sven, eller må han dø fordi han har giftet seg med Anna som er under tater-Daniels «beskyttelse», hva nå enn det måtte bety? Etter pause blir heldigvis handlingsforløpet tydeligere, og regien strammere.

Regissør Catrine Telle har hatt en heldig hånd med de mange frodige masse-scenene, og legger stor vekt på en realistisk framstilling av de dramatiske begivenhetene. Alt i alt er «Trollbyen» blitt skikkelig gammeldags underholdningsteater. Og det forsvarer vel sin plass på scenen, også i vår postmoderne og postdramatiske tid?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. oktober