home

Dødsriket Neverland

Det Norske Teatret, Scene 2: «Neverland»

Av Maria Tryti Vennerød Regi: Jon Tombre Scenografi og kostymer: Kathrine Tolo Komponist: Julian Skar Med blant andre Gjertrud Jynge, Morten Espeland, Espen Løvås, Hildegunn Riise

Regissør Jon Tombre har prioritert det visuelle framfor teksten i «Neverland» en dyster, men høyst uferdig dystopi

Med «Neverland» går Maria Tryti Vennerød nye veier. Mens «Gokk» som hadde urpremiere i 2007, var en absurd politisk satire, handler «Neverland» om morskjærlighet og barnedød i dagens mediesamfunn. Delvis utspiller stykket seg i en slags uvirkelig virkelighet der en skyggeaktig Michael Jackson stadig viser seg for en dødssyk syvåring som har ham som sin store helt. Guttens mor som selv er Jackson-fan, oppmuntrer ham, og lover ham at han snart skal få reise til Amerika og Neverland. Hun vil at sønnen skal få oppleve det hun oppfatter som menneskets største glede i livet, et stort medieoppslag, og prøver å overbevise en tidligere elsker, journalisten Klaus, om å skaffe gutten de fem minuttene med berømmelse som Andy Warhol mente at alle en gang skulle få.

Handlingen utspiller seg også på et mer realistisk plan der samfunnskritikken gir seg uttrykk så vel i skildringen av Klaus, som jakter på det store scoopet om et enormt «barneslaveterrormisbruksnettverk», av hans kyniske og krakilske redaktør, og ikke minst av den selvhøytidelige og udugelige legen som mekanisk lirer av seg medisinske honnørord. I det hele tatt er alle stykkets voksne personer, også Anna, den døende guttens mor, selvopptatte sjablonger som det er umulig å føle den aller minste sympati for. Den eneste som har beholdt en viss menneskelighet er syvårige Mikkel som i dødsøyeblikket ser virkeligheten i øynene: «Michael Jackson finst ikkje/
Neverland finst ikkje/Og eg skal dø», men samtidig trøster seg med at han selv er «King of Pop».

Det er en underlig verden Maria Tryti Vennerød skisserer, en slags dystopi der menneskene heller enn å møte livets utfordringer, søker tilflukt i en oppdiktet og flat medieskapt virkelighet, som Michael Jackson og hans Neverland blir symbolske eksponenter for. Eller for å si det med Vennerøds egne ord: ««Neverland» er ei forteljing om menneske som kjempar for at verda skal vera enkel – når alt er vanskeleg».

I programmet forteller Maria Tryti Vennerød at hun begynte å arbeide med dette prosjektet etter at hun for seks år siden så et avisoppslag om en kvinne som ville ofre alt hun eide i kampen for å rehabilitere Michael Jackson, som var anklaget for seksuelle overgrep mot barn. Det ser altså ut til å ha tatt Tryti Vennerød lang tid å fullføre «Neverland», og det er kanskje forklaringen på stykkets store svakhet – at det er diffust og uklart. Det er spesielt uheldig fordi utgangspunktet er et forsøk på reflektert og aktuell samfunnskritikk.

Langt fra å tydeliggjøre stykket. og prøve å gi det den dramatiske nerven det mangler, har Jon Tombre valgt å nedtone teksten, og i stedet vektlagt det visuelle. Espen Løvås som spiller den syvårige Mikkel, er for eksempel blitt til et slags spebarnsmonster, og vandrer naken rundt med et digert dukkehode i Kathrine Tolos effektive, men uhyre teatrale scenografi der gjennomsiktige speil stadig reflekterer uendelige virkeligheter. Legen (Marianne Krogh) opptrer fra starten av med en hvit kaninmaske, og i Tombres sluttscene, som ikke følger Vennerøds tekst, er scenens midtpunkt en gedigen kiste – om den er Mikkels, Michael Jacksons eller begges er uklart – mens alle stykkets øvrige personer nå er blitt til digre hvite kaniner, antakelig et symbol på det feige og passive ved mennesket.

«Neverland» er ikke en oppsetning hvor skuespillerne får utfolde seg. Størst muligheter har Gjertrud Jynge og Morten Espeland som Anna og Klaus, men dialogen mellom dem er både usammenhengende og selvmotsigende. Dette må Vennerød ha ment noe med. Men hva? Det gis det ingen forklaring på.

På sin hjemmeside hevder teatret at «Neverland» er «ein sorgmunter fabel om fantasiflukt som smertelindring». Selve det ambisiøse opplegget tyder på at Vennerød har villet noe langt mer. Teksten kan naturligvis sies å være «åpen». Jeg opplever den dessverre som høyst uferdig.

I en noe forkortet utgave sto denne anmeldelsen  i Klassekampen mandag 25. oktober


 

Publisert: 25.10.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Neverland

Neverland

Espen Løvås, Gjertrud Jynge og legen som kanin, Marianne Krogh

Foto Marit Anna Evanger

Neverland

Neverland

Gjertrud Jynge og Morten Espeland

Foto Marit Anna Evanger

Neverland

Neverland

Espen Løvås

Foto Marit Anna Evanger