home

Happy days are here again

Det Norske Teatret, Scene 2: «Glade dagar»

Av Samuel Beckett Omsetjing Bjørn Endreson, omarbeiding Ola E. Bø Regi: Eirik Nilssen-Brøyn Scenograf/kostymedesign: Mia Runningen I rollene Ulrikke Greve og Sverre Bentzen

Ulrikke Greves avskjedsforestilling er blitt et velkomment gjensyn med en klassiker fra det absurde teatres glanstid

Nå tar Ulrikke Greve avskjed med teatret der hun har vært ansatt siden 1964, og det gjør hun med Samuel Becketts «Glade dagar», uroppført i New York i 1961, og for første gangen spilt i Norge i 1968 på Nationaltheatret.

I enda sterkere grad enn Becketts andre kjente skuespill, er all ytre handling fraværende fra «Glade dagar». Ifølge Becketts sceneanvisning utspiller stykket seg på en «stor slette med svidd gras som midt på stig til ein låg haug. Slakke skrentar mot sal og til begge sider». Midt i haugen, nedgravd til over livet, sitter en kvinne: «ho er om lag femti år, har halde seg bra». Det er Winnie, og hun sover. En klokke ringer skarpt, en gang, to ganger. Winnie våkner og utbryter: «Enda ein himmelsk dag».

Hun ber morgenbønnen sin før hun finner fram tannbørste og tannpasta fra vesken, og gjør seg klar til dagen. For å holde livsmotet oppe, snakker og snakker hun, funderer over det hun har i vesken, en svart revolver blant annet, og minnes en lystigere fortid, samtidig som hun med mellomrom litt overbærende, men lengselsfullt henvender seg til en usynlig person.

Det er Willie, mannen hennes, som i holder til en hule til høyre for haugen. Han gir lite respons, men en gang i blant grynter han noen enstavelser, eller leser opp et kort sitat fra avisen. Det er nok til å fylle henne med lykke. Hun er ikke alene i verden. Ja, kanskje han til og med elsker henne fremdeles?

Etter pause har Winnie sunket enda dypere ned i haugen. Hun må streve enda mer for å overbevise seg om at livet er herlig, ikke minst fordi Willie ikke lenger gir lyd fra seg. Hun blir urolig. Har han gått fra henne? Har det skjedd ham noe? Men til slutt kommer Willie til syne. Elegant antrukket i dress prøver han å krabbe opp haugen til henne.

Han lykkes ikke, men han hvisker halve navnet hennes, Win. Det er nok. Det har vært enda en glad dag.

Først og fremst er «Glade dagar» en eksistensiell fabel om menneskets desperate behov for å skape mening i en absurd tilværelse. Stykket er i tillegg blitt tolket som en hyllest til kvinnens ukuelige livsvilje, og det kan være riktig, selv om det er vanskelig å tro at Beckett ser noen mening i Winnies kamp for å overleve i en så meningsløs verden.

Men stykket har også et klart kjønnsperspektiv. Winnie og Willie er begge like selvopptatte, hun trenger ham bare for å bekrefte seg selv, han trenger henne for å tilfredsstille sin erobringslyst. Men Beckett tillegger dem vidt forskjellige overlevelsesstrategier. Dermed tegner stykket også et bilde av mannens og kvinnens helt ulike verdener, og antyder at Winnie og Willie aldri vil forstå hverandre, og bare et kort øyeblikk kunne forenes i det seksuelle møtet.

Becketts depressive budskap understrekes av Mia Runningens scenografi som gjør Winnie og Willies verden til et nitrist, trøstesløst grått ingenmannsland. Som den usynlige Willie har Sverre Bentzen paradoksalt nok et ganske ubehagelig nærvær.

Men dette er Ulrikke Greves forestilling, hun tolker Winnie med nyansert innlevelse, og gir hennes håpløse kjærlighetsdrøm en gripende patos. Når første akt likevel har en del dødpunkter, skyldes det både at det på Scene 2 blir altfor stor avstand mellom Winnie og publikum, og at regissør Eirik Nilssen Brøyn  ikke har lagt nok vekt på å få fram de underliggende skiftene og kastene i de repetitive og ordrike replikkene.

Men etter pause får teksten den rette rytme og spenning, og alt i alt er «Glade dagar» et velkomment gjensyn med en forholdsvis sjelden spilt klassiker fra det absurde teaters glanstid.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 1. november

 

Publisert: 01.11.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Glade dagar

Glade dagar

Winnie (Ulrikke Greve) ennå bare halvveis nedgravd

Foto Johs Bøe

Glade dagar

Glade dagar

Som det skikkelige mannfolket Willie (Sverre Bentzen) er leser han avisen

Foto Johs Bøe

Glade dagar

Glade dagar

Ulrikke Greve (Winnie) faller stadig dypere ned

Foto Johs Bøe