home

En teaternovelle

Black Box Teater viser Rasmus Jørgensen: «Jeg & Joe»

Musikk og manus: Rasmus Jørgensen Regi: Rasmus Jørgensen, Joanna Magierecka & a.smith På scenen: Rasmus Jørgensen

Rasmus Jørgensen har respekt for teatrets første bud: Han vil si tilskueren noe.

Rasmus Jørgensen har en allsidig kunstnerisk bakgrunn: Han har studert komposisjon, sang, video, performance og koreografi både i Norge og i USA. Han er ett av de fire medlemmene i samtidsmusikkensemblet Ning som også samarbeider med svenske Teater Cinnober, og han var med i teatrets oppsetning av Maria Tryti Vennerøds «Meir» som gjestet Oslo for et par år siden. Rasmus Jørgensen har også presentert flere egne solo-performancer, som «Pappa Pust» (2008) og «Mannen som tok feil» (2009).
«Jeg & Joe» er mitt første møte med kunstneren.
Black Box Teaters Lille Scene er tom, men på gulvet til høyre sees en pent sammenfoldet t-skjorte, en skål med ildrød tomat ketchup, og en med vann.
Fra salen kommer Rasmus Jørgensen ned på scenen. Det er noe barnlig ved den magre skikkelsen i olabukser og hvit t-skjorte som med et intenst og nøye koreografert kroppsspråk først synger noen strofer, og deretter innleder fortellingen om den gangen han var 13 år, og begynte på high school i Statene. Han maner fram bildet av en sky og sjenert gutt som mistrives på skolen. Helt til han en dag blir bedre kjent med læreren sin, Joe.
I de 40 minuttene forestillingen varer, søker Rasmus Jørgensen seg tilbake til en forgangen tid. Oppmuntret av Joe, meldte han seg den gangen på skolens talentiade. Slik Jørgensen fremstiller det, skjer det noe katastrofalt under hans opptreden, og det blir selve vendepunktet i historien. Hva som skjer, får vi ikke vite, men kontakten mellom han og læreren blir brutt, og ikke lenge etter reiser Rasmus tilbake til Norge med familien. Han klarer imidlertid ikke å glemme det avgjørende vennskapet, og når det er gått ti år, oppsøker han Joe igjen.
Besøket fører ikke til fullstendig klarhet over hva som en gang skjedde. Igjen prøver han å mane fram sin egen opptreden på skolescenen – nå med et helt annet forløp. Men kan fortidens begivenheter noen gang gjenoppleves slik de virkelig utspilte seg? Finnes det én sannhet, eller flere likeverdige sannheter? Hva skjedde egentlig mellom Rasmus og Joe den høsten på skolen? Hvem var Joe –«helten» som Rasmus dyrket, eller …? Jørgensen gir aldri noe definitivt svar på fortellingens grunnleggende spørsmål.
Der er en underlig liten teaternovelle Rasmus Jørgensen har diktet opp. Eller kanskje han ikke har diktet den opp? Det kan godt tenkes at han, i tråd med tidens forkjærlighet for det selvopplevde, bygger sin performance på en autentisk episode fra ungdomstiden, en episode han selv prøver å komme til bunns i. Men det spiller mindre rolle. Mer interessant er det at han etter en noe treg start, klarer å fange meg inn i fortellingen.

I de første ti minuttene irriterer jeg meg over det jeg opplever som jålete, selvtilfreds poserende og egodyrkende ved Jørgensens høyst bevisste og gjennomførte fysiske uttrykket. Jeg frykter at dette skal bli både kjedelig og repetitivt. Men brått oppdager jeg at tiden har gått omtrent uten at jeg har merket det. Jeg har latt meg fange inn av en performance-kunstner som bruker hele seg selv som uttrykksmiddel og likestiller tekst, sang, kroppsspråk og mimikk. Men kanskje først og fremst- til tross for det tilsynelatende selvopptatte i Rasmus Jørgensens uttrykk, opplever jeg at han respekterer teatrets første bud: Han henvender seg til meg som tilskuer. Han vil si meg noe. Det er det ikke alle som gjør.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15. november

 

Publisert: 16.11.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Rasmus Jørgensen

Rasmus Jørgensen

Foto Nina Magnus

Rasmus Jørgensen i "Jeg & Joe"

Rasmus Jørgensen i "Jeg & Joe"