home

Fra Galilei til vår tid

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Galileo»

Av Bertolt Brecht Oversatt av Trond Winje, bearbeidet av Bibi Moslet Regi: Stein Winge Scenografi/kostymer: Tine Schwab Med Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Nicolai Cleve Broch, Nils Ole Oftebro, Sverre Anker Ousdal, Tone Danielsen med flere

Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk

Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.

Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.
Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.
For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.
Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.

Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.

I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 15. november
 

Publisert: 16.11.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

IdaLou Larsen, redaktør for idalou.no23.11.10 14:23
Tusen takk! Skriveprogram? Siden http://idalou.no er utviklet av medielab'et Orgdot - bare å google dem! - som i sin tid laget ikke den aller første, men den andre nettutgaven av scenekunst.no. De er svært dyktige på sitt område, og programmet deres er ytterst enkelt og brukervennlig. En fornøyelse å jobbe med, ikke minst sammenlignet med visse andre!Beste hilsen, IdaLou
Silje Kristine Jacobsen22.11.10 09:44
Kan jeg spørre hvilket skriveprogramm du bruker til dette? Veldig bra forresten :)
June Mari Brochs Kristiansen22.11.10 09:42
Veldig bra :)
Galileo

Galileo

Bjørn Skagestad som Galileo

Foto L-P Lorentz

Galileo

Galileo

Nils le Oftebro i rollen som Galileos venn, Sagredo

Foto L-P Lorentz

Galileo

Galileo

Sverre Anker Ousdal som den gamle paven

Foto L-P Lorentz