Absurd svart komedie
Av David Gieselmann Oversatt av Ole Johan Skjelbred Regi: Sofia Jupither Scenografi/kostyme: Monica Nestvold Med Thorbjørn Harr, Mariann Hole, Ine Jansen, Jan Gunnar Røise, og Espen Reboli Bjerke
Med «Herr Kolpert» har Torshovteatret som komilaboratorium fått en vellykket start.
Skuespillerne Mariann Hole, Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise fikk gjennomslag hos teatersjef Hanne Tømta for sitt prosjekt om å starte «komilaboratorium» på Torshovteatret. Gruppen har uttalt at den ønsker «å forske i komediesjangeren og lage komedie med mening – ikke bare tant og fjas». Lørdag startet de opp med Norgespremiere på «Herr Kolpert», en absurd svart komedie av den tyske dramatikeren David Gieselmann.
For ti år siden hadde «Herr Kolpert» urpremiere på Londons Royal Court. Et halvt år senere ble stykket satt opp på Schaubühne i Berlin, og det er siden blitt spilt i de fleste land i Europa. Men samtidsdramatikken har ikke lett for å finne veien til Norge, så vi bør være glade for at den nye Torshovgjengen har bestemt seg for å satse på komedien.
Sarah og Ralf er et trendy ungt par som bor i en elegant, minimalistisk hvit leilighet. «For underholdningens skyld» har de invitert Sarahs kollega Edith og hennes mann Bastian til middag, og for å slå an den rette lystige tonen, starter Ralf med å fortelle gjestene at det ligger et lik i kisten som troner i stuen. Og ikke et hvilket som helst lik, nei: Sarah og han har myrdet Herr Kolpert, sjefen til Sarah og Edith.
Den saktmodige og undertrykte Edith tenner på spøken, og lar den løssluppent gå et skritt videre: hun har vært Herr Kolperts elskerinne, sier hun. Mannen hennes, Bastian, en selvgod, meget oppfarende arkitekt, den arrogante postmoderne kaosforskeren Ralfs rake motsetning, har overhodet ingen sans for at man spøker med alvorlig emner som mord og utroskap, og gir tydelig uttrykk for det. Men er det en spøk – eller er Ralf og Sarah virkelig to kaldblodige mordere?
Intrigen har visstnok klare paralleller til Hitchcocks «The Rope» fra 1948, og det er noe ved «Herr Kolpert»s absurde handlingsforløp og treffsikre, vittige replikker som minner om 1960-årene, om dramatikere som Ionesco og Pinter. Samtidig hører de blaserte unge menneskene som bokstavelig talt kjeder livet av seg, så absolutt hjemme i vår moderne tid hvor alt er tillatt, menneskene nærmest plikter å følge sine lyster, og ingenting er så morsomt og underholdende som krim, det være seg i bokform, på TV eller på kino. I beste klassisk tradisjon skjuler den lekne komedieformen en ganske krass samfunnskritikk.
På Nationaltheatret har svenske Sofia Jupither tidligere laget bemerkelsesverdige oppsetninger av blant annet Jon Fosses «Svevn», Tennessee Williams «Glassmenasjeriet» og Strindbergs «Er drømspill». Iallfall i Norge er det første gangen hun prøver seg på en tekst som uansett underliggende alvor, først og fremst har til hensikt å more publikum.
Det har tydeligvis ikke voldt henne noen problemer. Fra det øyeblikket Sarah (Mariann Hole) kommer ut av badet i BH og truse, og begynner å velge og vrake mellom elegante og sexy antrekk mens en svartkledd Thorbjørn Harr (Ralf) sprader rundt i stuen under med et cognac-glass i hånden, sitter replikkene akkurat slik de skal, og oppsetningen har den helt rette fart, presisjon og rytme. Når selve sluttscenen på sett og vis blir et antiklimaks, er det ikke regissørens feil. Det virker faktisk som om dramatikeren plutselig har satt seg fast, og ikke klart å komme lenger. Men det er en mindre innvending, all den tid resten av «Herr Kolpert» funker så godt som det gjør.
Jan Gunnar Røise er kostelig som hissig arkitekt uten hemninger, og Ine Jansens nesten hysteriske latteranfall, som viser at hun virkelig verdsetter spøken om Herr Kolperts død, er ett av kveldens mange komiske høydepunkter. Thorbjørn Harrs telefoniske pizzabestilling er et annet. Mariann Hole har den rette sensuelle og innskrenkede selvopptattheten, mens Espen Reboli Bjerkes pizzabud som intetanende dumper oppi sitt livs mest bisarre levering, danner en morsom kontrast til de fire andre.
«Herr Kolpert» er en lovende oppstart på Torshovs komilaboratorium, og skaper store forventninger til fortsettelsen.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 22. november
Publisert: 23.11.10 av IdaLou Larsen
Din kommentar: