home

Internasjonalt med samiske Beaivvás

Beaivvás Sámi Nasunálateáhter gjester Det Norske Teatret, Prøvesalen: «Prison»

Av Lia Karavia Regi: Kamaluddin Nilu Scenografi: Bernt Morten Bongo På scenen: Anitta Suikkari

Bak en sterk monolog om menneskets evne til å overleve står en gresk dramatiker, en sørasiatisk instruktør og en finskfødt skuespiller.

Greske Lia Karavia er forfatter, dramatiker, regissør og skuespiller. Hun har skrevet en rekke stykker, og det mest kjente er nok «Prison» (Fengsel) som Beaivvás Teáhter gjestet Oslo med tirsdag.

Lia Karavias far sto i opposisjon til regimet, og allerede som barn opplevde hun å sitte i fengsel. Da militærdiktaturet tok makten i 1967, ble hun arrestert og kastet i enecelle, mistenkt for å være leder av en motstandsgruppe.

Disse erfaringene er utgangspunktet for «Prison», og i et brev til Beaivvás skriver hun at hun ikke ville snakke om politikk i stykket: «politikk har tids- og stedsmessige begrensninger, derfor besluttet jeg å endre årsaken til at jeg ble fengslet til engasjement mot rasediskriminering, noe alle forstår. Bortsett fra denne ene forandringen er stykket 100 prosent selvbiografisk».

«Prison» forteller om en søndag i kvinnen Ninas liv i enecellen. «Søndagene er viktige fordi ingenting skjer: ingen forhør, ingen utskjellinger, ingen trusler, intet håp», det vil si en dag hvor Nina må mobilisere alle sine krefter for ikke å synke hen i meningsløshet.

Vi følger henne gjennom det strenge programmet hun har pålagt seg: det er ikke vann i cellen, men hun slipper ikke unna morgenstell og tannpuss, før hun starter med morgengymnastikken. Underveis dikter hun opp forhør hun må underkaste seg, ofte med strenge lærere, andre ganger med Superman, hennes ironiske fellesnavn på de brutale fangevokterne. Hun minnes kjæresten som sviktet henne fordi hun var mer opptatt av politikk enn av ham, og den gangen hun som småjente satt inne sammen med moren, og oppdaget at det fantes både homser og horer, grovkjeftede kvinner som hun instinktivt mislikte, enda faren hadde lært henne at alle mennesker var like mye verd.

Mot slutten av dagen kan hun endelig ta seg fri, og leke sitt «yndlings puslespill» der hun komponerer seg et utseende utfra distinkte trekk fra andre raser, som for eksempel de sensuelle kjøttfulle leppene til en mørk afrikanerinne, en mohikaners skarpe haukenese, høye mongolske kinnbein, og de lange beina til en sprinter fra Kenya. Men ikke et øyeblikk slapper hun av, og sluttreplikken hennes gir klar beskjed: «Dere kan holde meg fengslet for alltid. Men tankene mine arbeider, de reiser, de flyr.»

Utgangspunktet er dystert, men monologen ender opp i en optimistisk tro på menneskets evne til å overleve urett, selv om det krever både store sjelelige ressurser og en beinhard selvdisiplin. Men «Prison» overbeviser, nettopp fordi den er så autentisk. Her formuleres intet teoretisk budskap, i stedet er det de mange rare krumspringene, og de sprø, iblant nesten uforståelige innfallene, som understreker det selvopplevde i teksten, og dermed gjør den menneskelig troverdig.

Regien er ved Kamaluddin Nilu. Han er opprinnelig fra Bangla Desh der han fra 1994 til 2006 var kunstnerisk leder for landets Center for Asian Theatre, men er nå bosatt i Norge der han er tilknyttet Sentret for Ibsenstudier. Han har arbeidet som regissør i Bangla Desh, Japan, Argentina og England, men «Prison» er hans første oppsetning i Norge.

I en monolog hviler størsteparten av det synlige ansvaret på skuespilleren, men Anitta Suikkaris briljante ekspressivitet, hennes utrettelige energi og presise kroppsspråk tyder på at samspillet mellom henne og Nilu har vært svært fruktbart. Men forestillingen er tekstet til engelsk for oss som ikke kan samisk, og vi må stadig følge teksten med blikket. Det er en krevende øvelse, og den gjør det vanskelig å yte Anitta Suikkaris spill full rettferdighet.

Bernt Morten Bongos scenografi er nakent effektiv, og den videoprojiserte engelske teksten tilfører en helt riktig leken visuell dimensjon.
.
Nå skal oppsetningen videre til Sør-Asia hvor den skal spilles både i Bangla Desh og i Nepal. Kanskje ikke så rart: Med islandsk teatersjef, gresk dramatiker, finskfødt skuespiller og sørasiatisk instruktør kan det samiske nasjonalteatret virkelig kalle seg internasjonalt!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 3. desember
 

Publisert: 03.12.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Prison

Prison

Anitta Suikkari som sensuell afrikanerinne!

Foto Johan Mathis Gaup

Prison

Prison

Anitta Suikkari

Foto Johan Mathis Gaup

Prison

Prison

Anitta Suikkari

Foto Johan Mathis Gaup