home

Søster og overgriper

Litteraturhuset «Vilde»

En monolog av Tale Næss Regi: Terje Skonseng Naudeer På scenen: Line Verndal Produsent: POS Theatre Company

Tale Næss tar opp et utfordrende tema, men behandler det dessverre for overfladisk.

I flere av sine dramatiske arbeider, for eksempel «Strømmer» som Ferske Scener gjestet Oslo med i 2007, har Tale Næss vært opptatt av familien og nære menneskelige relasjoner. Det er hun også i «Vilde», en trekvarter lang monolog der den skakkjørte Vilde forteller om sitt forhold til lillebroren Jonas. De to har stått hverandre nær den gangen de var barn. Men så har han vervet seg og forsvunnet ut av hennes liv i sju lange år. «Ikke et brev. Ikke en mail. Ikke en sms. 7 år og ingenting.»

Litt etter litt kommer det fram at søster/bror-forholdet har vært ganske spesielt: Vilde har nemlig forgrepet seg på broren mens han ennå var et barn, og det incestuøse forholdet har fortsatt gjennom ungdomstiden. Det er dette han har flyktet fra. Nå er han tilbake i Norge, og vil ikke ha noe med henne å gjøre. Han avviser alle hennes forsøk på kontakt, men hun gir ikke opp. Hun finner ut av hvor han bor, overvåker huset hans, og til slutt stjeler hun seg inn. Hun vil bare at han skal si navnet hennes, erkjenne at hun finnes og er en del av hans liv. Deres tøffe møte er monologens vendepunkt.

Tale Næss har, sikkert bevisst, unnlatt å gi Vildes monolog en realistisk ramme. Snakker hun overhodet til noen – eller er det bare tankene hennes vi får ta del i? Helt på slutten kan et par setninger tyde på at hun kanskje er innlagt til behandling: «Det hender jeg våkner her. At jeg kan begynne på en setning. Si hvem jeg er. Hvor jeg bor. Gi dere detaljer, om dere vil. Gå gjennom det hele en gang til, om dere vil.» Men i og for seg kan det like gjerne være oss i salen hun henvender seg til.

En stund fungerer den emosjonelt intense, sterkt subjektive narrative formen, og Line Verndals lavmælte, søkende og reflekterende spill, hennes uttrykksfulle og nyanserte mimikk overbeviser om den forvirrede Vildes psykiske tragedie.

Men nettopp fordi vi har godtatt mennesket Vilde, føler vi også behov for å forstå henne noe bedre. Så vidt jeg vet hører det tross alt til unntakene at en storesøster nærmest voldtar sin lille bror, og jeg vil vite mer om familieforholdene hun vokste opp under, om de psykologiske mekanismene som har gjort en snill og omsorgsfull jente til overgriper.

Dette sier Tale Næss overhodet intet om, i stedet skildrer hun Vilde som stadig mer ustabil, og iblant ute av stand til å skille mellom drøm og virkelighet. Dermed får Line Verndal stadig mindre å spille på, dette kompenserer hun med stadig flere tårer og sterkere følelser, mens jeg mister interessen for denne sykelig selvopptatte og selvmedlidende Vilde. Det er ikke regissør Terje Skonseng Naudeers feil, og aller minst Line Verndals.

Tale Næss tar opp et utfordrende tema, men farer dessverre altfor lett over alle de psykologiske problemene hun selv maner fram.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 2. desember
 

Publisert: 03.12.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Vilde

Vilde

Line Verndal spiller Vilde i monologen av Tale Næss