home

Finansboblenes evige liv

Teatret Vårt/Rogaland Teater: «Enron»

Av Lucy Prebble, oversatt av Michael Evans Regi/musikk/dramaturgi: Tore Vagn Lid Scenografi/video: Kyrre Bjørkås I rollene blant andre Bjørnar Liseth Teigen, Øystein Martinsen, Glen André Kaada, Marianne Holter

Finansdramaet «Enron» med original og fartsfylt Norgespremiere i Molde

Energikonsernet Enron ble grunnlagt av økonomen Kenneth Lay i 1986, og var gjennom 1990-årene regnet som USAs mest innovative, oppfinnsomme og vellykte selskap. Aksjekursen steg til himmels.
Men i 2001 gikk selskapet dundrende konkurs. Konsernets 21 000 ansatte mistet ikke bare jobben, men også sparepenger og pensjoner som var plassert i nå verdiløse Enronaksjer. Med seg i fallet tok Enron revisorgiganten Arthur Andersen med 29 000 ansatte. Det ble reist straffesak mot firmaets ledelse. Grunnleggeren Ken Lay ble funnet skyldig, men døde før endelig dom i saken, selskapets tidligere direktør, Jeff Skilling, ble dømt til 24 års fengsel for «19 tilfeller av bedrageri, sammensvergelse og innsidehandel», mens finansdirektør Andrew Fastow samarbeidet med påtalemyndighetene, og slapp med fengsel i seks år.
I Enron – et musikalsk finansdrama forteller den unge britiske dramatikeren Lucy Prebble historien om konsernets vekst og fall. Hun følger de faktiske begivenhetene nøye, og Ken Lay, Jeff Skilling og Andrew Fastow er de tre viktigste personene i stykket, der de spiller de samme rollene som de gjorde. Men til tross for det svært realistiske utgangspunktet, er Enron langt fra et dokumentardrama. Selv om regissør Tore Vagn Lid utvilsomt har satt sitt spesielle preg på Prebbles tekst, har hun selv fortalt at hun har lagt stor vekt på «å vise forretningslivets teatralitet», hvilket understrekes av stykkets show-elementer.


Fredag har Enron Oslopremiere på Det Norske Teatret i regi av Kjetil Bang-Hansen. Men Norgespremieren har altså funnet sted i Molde, der Teatret Vårt og Rogaland Teater har samarbeidet om en fartsfylt, oppfinnsom og original oppsetning signert Tore Vagn Lid. Som leder for Transiteatret i Bergen har han skapt en rekke særpregede oppsetninger, men han har også påtatt seg regioppgaver for institusjonsteatrene, bl.a. Operasjon Almenrausch på Agder Teater som han fikk Heddapris for i 2009. I motsetning til Enron, som iallfall i Vagn Lids oppsetning leker uhemmet med det teatrale, var Operasjon Almenrauschlangt på vei rendyrket, om enn kunstnerisk nyskapende, dokumentarteater. Men i begge oppsetningene tar Tore Vagn Lid i bruk autentiske videoopptak, tidsriktig musikk og en original sceneutforming.
Det er utrolig hva scenograf Kyrre Bjørkås har klart å få plass til i teatrets tross alt ganske beskjedne scenerom. Tore Vagn Lid har valgt å vise Enron som «det det virkelig har vist seg å være: En båt på et globalt hav», og scenen er faktisk forandret til et skipsdekk der de fire hovedpersonene, tre musikere og seks «mannskap» presist og ledig beveger seg rundt hverandre, utrolig nok uten å kollidere. Enkelte scener utspiller seg øverst i publikumssalongen, andre langt under dekk, og vi følger begge på videoskjermer. Her får vi også se autentiske klipp fra amerikanske samfunnsliv i 1990-årene, og sannelig holder ikke Enrons styre til i et rom høyt opp under scenetaket, med teatersjef Amundsen som fremtredende styremedlem.
Men det er en komplisert materie Lucy Prebble griper tak i, og jeg må innrømme at jeg før pause til tider hadde problemer med å følge med i de intrikate finanstekniske problemstillingene. Etter pause derimot ble jeg fra første øyeblikk totalt bergtatt av begivenhetene: Maktkampen mellom gründer Ken Lay (Øystein Martinsen) og direktør Jeff Skilling (Bjørnar Lisether Teigen), Skillings definitive og nådeløse seier over Enrons sterke og mektige kvinne, Claudia Roe (Marianne Holter) (stykkets eneste oppdiktede skikkelse, men basert på blant andre Skillings rival, Rebecca Mark), ledelsen som kynisk utnytter sine ansatte mens den selv sørger for å selge egne aksjer med profitt, og det mektige konsernets uunngåelige og dramatiske fall. Det hele understreket av visuelt effektive og dramatiske bilder. Så sterkt teater er det sjelden å oppleve,
Paradoksalt nok får selve oppsetningens teatralitet også dokumentarisk verdi, og bidrar til å skape et overbevisende realistisk bilde av 1990-årenes sans for overdådig luksus og frenetisk livsnytelse. En livsform som styrker seg igjen – i likhet med finansverdenen skumle transaksjoner. For som Tore Vagn Lid konkluderer: «Enron er en skute som ikke vil, eller som vi kanskje ikke vil, la synke».
PS. De to teatrene har laget et fantastisk lærerikt, opplysende og interessant program til forestillingen. Slike skulle jeg gjerne sett flere av!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10. januar
 

Publisert: 11.01.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen16.02.11 23:47
Tusen takk! Gleder meg til å følge med i Hauptmanns Soloppgang på bloggen!
Kyrre Bjørkås16.02.11 18:02
Hei! Nytt prosjekt - ny blogg: www.soloppgang.blog.com MVH Kyrre B
Enron

Enron

Den oppfinnsomme direktøren Jeff Skilling(Bjørnar Liseth Teigen) i samtale med gründer Ken Lay (Øystein Martinsen)

Foto Arild Moen

Enron

Enron

Øystein Martinsen spiller Enrons grunnlegg, Kenneth Lay

Foto Arild Moen

Lystig finansliv

Lystig finansliv

Foto Arild Moen