Sådan er kapitalismen

"De siste kloke på Terranova" av Henrik Wergeland

200-år gamle Wergeland er skremmende aktuell med politisk engasjert teatersatire. "De siste kloke på Terra Nova" skal spilles på Eidsvoll i september før oppsetningen legger ut på norgesturné.

Akershus Teater på Akershus Slott «De siste kloke på Terranova» Av Henrik Wergeland Regi: Bentein Baardson Scenografi/kostymer/masker: Edil Derbitchev Med Baard Owe, Morten Røhrt, Pia Tellefsen, Rut Tellefsen med flere

På øya Terranova – den nye jord – herjer hungersnøden, men det er en menneskeskapt hungersnød, for Kornpugeren som har monopol på salget, har satt prisene så høyt at ingen har råd til å kjøpe. De av innbyggerne som ikke er døde av sult, har forlatt øya på jakt etter ”et land hvor det heller er mer menneskelighet og mindre korn», og nå er det snart ingen kjøpere igjen. Likevel vil ikke Kornpugeren selge til den utfattige Hamil som forgjeves prøver å få litt mat til kone og barn, og han får full støtte fra den mektige advokaten Zombolan, som her ser unike sjanser til å berike seg.

Denne dystopiske framtidsvisjonen er utgangspunktet for den engasjerte satiriske komedien De siste kloke som Wergeland under psevdonymet Siful Siffada utga i 1835. Wergeland kalte selv stykket for en farse, men De siste kloke bygger ikke på de burleske forviklinger vi i dag forbinder med begrepet «farse»: Det er en svart, kynisk og bitende politisk fabel om et korrupt samfunn der pengemakten rår. Det fått fornyet aktualitet i disse dager hvor teknologiske «nyvinninger»  fører til nye sultkatastrofer.

Stykket ble aldri spilt i Wergelands levetid. Det har vært satt opp av Suttungteatret på Tangen, men årets oppsetning, et samarbeid mellom Akershus Teater og «Wergeland 2008», er den første helprofesjonelle satsingen på De siste kloke.

Bedre markering av at det er 200 år siden Wergeland ble født er det vanskelig å tenke seg: De siste kloke på Terranova er kanskje ikke stor dramatikk, men stykkets formelle mangler mer enn oppveies av Wergelands glødende engasjement, hans harme over alle former for maktmisbruk, hans rasende angrep på korrupte jurister, og hans varme forsvar for de vanskeligstilte i samfunnet, her representert av arabiske Halil, hans kone Dimna og datteren Ayanna, som han i rollelisten kaller for «de siste mennesker på Terranova», mens Kornpugeren, Advokaten og en Rimsmed ironisk betegnes som «de siste kloke», og Kornpugerens tre stupide og griske nevøer er «de siste narrer».

Regissør Bentein Baardson kunne kanskje strammet litt inn på de kompliserte rettsforhandlingene i annen akt, der mange hentydninger, og ikke minst Rimsmedens skikkelse (tolket av Rut Tellefsen, ildsjelen bak hele prosjektet), nok for en stor del henspiller på forhold som var lettere gjenkjennelige på Wergelands tid enn i dag. Tredje akt, der Halil, hans kone og hans datter igjen står i sentrum, har derimot en fin dramatisk nerve. Men det som virkelig gjør De siste kloke til en sjelden fryd er det poetiske overskuddet, den språklige kraften og spensten som gjennomsyrer teksten og gir den vinger. Her har manusbearbeider Rut Tellefsen gjort en glimrende innsats, og både instruktør Bentein Baardson og ensemblet makter å levendegjøre dette tross alt krevende scenespråket. Med unntak av noen av Rut Tellefsens lengre tirader er diksjonen også utmerket over heleKlasse Dimna (Naziha Searle Lien) og datteren Ayanna (Urmila Berg-Domaas) teksten en interessant Mangfoldsår-dimensjon: Wergeland var i sannhet forut for sin tid!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 30. juni

Publisert: 01.07.08 av IdaLou Larsen