Av Arthur Schnitzler

Det Norske Teatret, Scene 3: «Frøken Else»

Regi og adapsjon: Cilla Back Omsetjar: Ragnar Hovland Med Ingrid Bolsø Berdal Samarbeidsproduksjon mellom Bolsø Berdal/Back og Det Norske Teatret

Monologen «Frøken Else» er så teknisk briljant at det beste blir det godes fiende.

Skuespiller Ingrid Bolsø Berdal har i flere år arbeidet med egne prosjekter. Nå vender hun tilbake til teatret med en monolog hun har tatt initiativ til å lage sammen med finske Cilla Back. Frøken Else er blitt en teknisk briljant, men innholdsmessig skuffende forestilling.

I 2008 gjestet Back Det Norske Teatret som regissør for Gombrowicz’ Yvonne, en oppsetning der det visuelle sto i sentrum, ikke bare gjennom en original og vakker scenografi, men også gjennom en skuespillerinstruksjon som, til manges skuffelse, la mye større vekt på et ekspressivt og koreografert kroppsspråk enn på en fullverdig og levende tolkning av teksten. Men Cilla Backs spesielle regikonsept har altså fascinert Ingrid Bolsø Berdal som spilte tittelrollen i Yvonne.

Frøken Elses forfatter, østerrikske Arthur Schnitzler (1862-1931), var omstridt i sin tid, både fordi han åpent skildret seksuelle forhold, og fordi han, som selv var jøde, også sto steilt imot tidens stigende anti-semittisme. Han skrev en rekke skuespill og romaner, og allerede i 1900 anvendte han stream-of-consciousness som fortellingsform. Men i dag er han mest kjent fordi hans Traumnovelle fra 1926 dannet utgangspunktet for Stanley Kubricks Eyes wide shut.

Novellen Frøken Else fra 1924 er fortellingen om en ung pike fra det bedre borgerskap. For at den spillegale faren hennes skal unngå gjeldsfengsel, bønnfaller Elses mor henne om å be herr Dorsday, en eldre venn av familien, om et pengelån. Dorsday er villig, men på en betingelse: Han vil se Else naken, et krav som får tragiske konsekvenser.

Problemstillingen tilhører heldigvis en svunnen tid, men det er en sterk fortelling som overbevisende skildrer hvordan en livsglad og uskyldig ung jente fullstendig mister fotfestet stilt overfor utfordringer hun ikke makter å forholde seg til. Hos Schnitzler er det et poeng at Else er jøde, det har Back sløyfet i sin dramatisering.

I hennes versjon er Else gjennom nesten hele historien symbolsk «sperret inne» i et gyllent bur, og de få gangene hun våger seg utenfor, får det skjebnesvangre konsekvenser. Ingrid Bolsø Berdal viser seg som en meget allsidig scenekunstner, med stor spennvidde bruker hun et ekspressivt koreografert kroppspråk, en ytterst uttrykksfull mimikk, samtidig som hun både synger og snakker. Dette dyktig gjort.

Men, og for meg er det en avgjørende innvending: det voldsomme, utvendige spillet svekker selve teksten. Fra første øyeblikk opptrer Else voldsomt og teatralsk, og det blir vanskelig, for ikke å si umulig, å tro på historiens og karakterens utvikling. Først i det siste kvarteret lar Berdal og Back teksten få plassen den fortjener, og da makter den også å engasjere. Men det er for sent.

Kanskje det beste er det godes fiende?

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 22. januar
 

Publisert: 25.01.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!