Uselvstendig Tiller-dramatisering
Av Carl Frode Tiller Dramatisering og regi: Lasse Kolsrud Scenografi og kostymer: Milja Salovaara Musikk: Mathias Eick I rollene blant andre Ingunn Øyen, Tobias Santelmann og Ståle Bjørnhaug
Lasse Kolsruds dramatisering følger romanen for nært, og blir dessverre ikke godt teater.
«Carl Frode Tiller skriver gode dialoger, og det er veldig mange dramatiske situasjoner i boka, så sånn sett er det opplagt å gjøre teater av den», har Lasse Kolsrud sagt. Han har for så vidt helt rett, men de «gode dialogene» og de «dramatiske situasjonene» er bare en del av forklaringen på at Innsirkling vant Brageprisen i 2007, ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris samme år, og i 2009 ble den første norske romanen som fikk European Literature Prize.
«Innsirkling» utmerker seg ved sin kompleksitet. På ett plan er den en treffende beskrivelse av et norsk lokalsamfunn i slutten av 1980-årene, på ett annet en innsiktsfull skildring av tre ungdommer som er i ferd med å bli voksne og av deres familier, og på det tredje en nøktern og desillusjonert rapport om de samme menneskenes situasjon sytten år senere.
Fortellerperspektivet er spesielt: Tre av romanens personer gir sin egen versjon av det som skjedde den gangen, men alle tre ser naturlig nok verden ut fra sitt personlige ståsted, og deres fortellinger danner derfor et komplekst og sammensatt bilde som indirekte stiller spørsmålet om det overhodet finnes en objektiv sannhet.
«Innsirkling» har også et formmessig sterkt særpreg: De tre forskjellige personene har hver sin stemme, både når de gjenforteller sin hverdag i 2006, og når de i brevform, det vil si «litterært», skildrer fortiden slik de mener å huske den.
Det sier seg selv at det er vanskelig, til og med kanskje umulig å overføre alle disse lagene til et overbevisende scenespråk. Lasse Kolsruds versjon kommer definitivt til kort. Langt fra å oppfylle det ideelle kravet om å være et selvstendig dramatisk kunstverk, er den heller ikke en tilfredsstillende scenisk versjon av romanen. Det kan skyldes at Kolsrud har hatt altfor stor respekt for Tillers tekst, og ikke våget å gi den en selvstendig dramatisk struktur.
Utgangspunktet for de forskjellige historiene er fremdeles annonsen der David forteller at han har mistet hukommelsen, og oppfordrer alle som har kjent ham til å hjelpe ham å finne fram til hvem han er. Men når Jon her for første gang henvender seg til David og minnes episoden på gymnaset som var starten på det tette vennskapet deres, har David overhodet ikke vært nevnt, og dermed er det ikke lett å skjønne hva det dreier seg om.
Mens romanen lar beretningene til Jon, Arvid og Silje følge etter hverandre, har Lasse Kolsrud valgt å veve dem sammen. Dramatisk er det antakelig et riktig grep, fordi det gir større fart og veksling. Men skal det fungere på scenen, er det avhengig av at vi skjønner hvem som er hvem, og hva som er i ferd med å skje.
Det er langt fra opplagt her. Kolsrud har lagt seg så tett på Tillers tekst at han ikke har tenkt over hvordan denne versjonen fungerer på scenen der den også skal kommunisere med tilskuere som kanskje møter Innsirkling for første gang. Og dessverre – den fungerer dårlig.
Dramatiseringen av «Innsirkling» er tydeligvis først og fremst beregnet på publikummere som kjenner boken godt, og vil kunne glede seg over å se den billedlig fremstilt. Men også de kan bli skuffet, for i motsetning til romanen, går sceneversjonen aldri i dybden,
Tobias Santelmanns Jon er en sammensatt og interessant skikkelse, og Ståle Bjørnhaug skaper en troverdig og nyansert skikkelse av Davids stefar, den forhenværende presten Arvid, men karakteren er altfor endimensjonal. Det samme gjelder Ingunn Øyen: I rollen som den litt gåtefulle Silje er hun i nåtidsscenene dessverre instruert til konstant å spille frustrert, hysterisk husmor, og de høylydte oppgjørene mellom henne og ektemannen (Jon Bleiklie Devik) gjentar seg til det kjedsommelige.
Carl Frode Tiller skriver et usedvanlig spenstig, levende og moderne nynorsk, og det er derfor litt underlig at Lasse Kolsrud har valgt å la alle skuespillerne (bortsett fra Jon Bleiklie Devik) snakke kavtrøndersk. Det er kanskje for å poengtere det lokale perspektivet som ellers glimrer med sitt fravær, men gjør det ikke nettopp lettere å følge med Ingunn Øyens hysteritokter. De mannlige skuespillerne er heldigvis tydeligere i sin dialektale diksjon. I og for seg en bagatell, men det gjør iallfall ikke sceneversjonen av Innsirkling mer publikumsvennlig.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 31. januar
Publisert: 01.02.11 av IdaLou Larsen
Din kommentar: