Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Skatten på sjørøvarøya»

Actionfylt skattejakt

Dramatisert av Preben Harris etter R.L. Stevensons roman Omsetjing: Agnes Ravatn Musikk og songtekstar: Sebastian Regi og manusbearbeiding: Audny Chris Holsen Scenografi: Nora Furuholmen Kostymer: Unni Walstad I rollene blant andre: Frank Kjosås, Paul Ottar Haga, Bernhard Ramstad, Sigve Bøe

Sceneversjonen av «Skatten på Sjørøvarøya» er actionfylt, spennende og velspilt.

I sitt tilbud til barn og unge satser teatersjefene altfor ofte trygt på kjente stykker som Reisen til julestjernen og Pippi Langstrømpe. Det Norske Teatret har valgt et mer offensivt og allsidig repertoar for de yngre aldersgruppene. Fra de siste årene kan nevnes så ulike oppsetninger som Verdas mest forelska par, Jungelboka, Peter Pan, Frendelaus, Guten og stjerna, Du ska få en dag i mårå og Den hemmelege hagen. Selv om de fleste har vært dramatiseringer av populære klassikere, har de likevel representert noe nytt og annerledes, og vist at teatersjef Vidar Sandem har skjønt betydningen av å engasjere nye og yngre tilskuergrupper.

Mange var spente på om Eirik Ulfsbys, teatrets nye sjef, ville fortsette i sin forgjengers spor, og 2011-repertoaret er løfterikt: Skatten på sjørøverøya hadde premiere på Hovudscenen fredag, og til høsten kommer Schockheaded Peter, i årsprogrammet beskrevet som «ein grotesk og bisarr junkopera». Ny og annerledes juleforestilling blir det også, og denne gangen på en mindre scene: En versjon av middelalderlegenden om Guds gjøgler får premiere på Scene 2 i november.

Skotske Robert Louis Stevenson* skrev Skatten på sjørøvarøya i 1881. Romanen ble hans litterære gjennombrudd, og har fram til våre dager vært en av verdenslitteraturens mest populære guttebøker, selv om mange jenter også har er blitt oppslukt av Jim Hawkins’ søken etter den nedgravde skatten, og av Long John Silvers karismatiske,men livsfarlige sjørøver.

Den danske skuespilleren og instruktøren Preben Harris dramatiserte Stevensons roman i 1986, mens Sebastian skrev musikken og sangtekstene. Et raskt googlesøk viser at sceneversjonen er blitt en klassiker i Danmark, og om et par uker settes den opp igjen på Folketeatret der den hadde urpremiere. Den er også blitt spilt i Sverige i «en lang række østeuropæiske lande», og nå altså også i Norge.

Preben Harris har for så vidt lykkes i å overføre den handlingsmettede historien til scenen, selv om det spesielt på sjørøverøya ikke alltid er like opplagt hvor handlingen utspiller seg. Det ser ut til at regissør Audny Chris Holsen også har fortettet manus noe, kanskje for å holde spilletiden til halvannen time uten pause, og det fører til at det iblant, kanskje særlig mot slutten, går svært raskt for seg.

Så vidt jeg kan se, har Holsen – i likestillingens navn? - også endret manus: Hun har valgt å la en del av Long John Silvers sjørøverkumpaner være kvinner, og utstyrt ekspedisjonens leder, godseier Trelawney, med en erkedum og forfengelig hustru som han - av alle ting - tar med seg på den farlige skattejakten. Men det ungdommelige publikummet reagerer ikke på dette bruddet med historisk sannsynlighet.

Noe av det mest spennende i romanen er det motsetningsfylte forholdet mellom den farløse tenåringsgutten Jim Hawkins og den ofte vennlige, men også brutale og samvittighetsløse Long John Silver. Frank Kjosås som Jim og Paul Ottar Haga som Long John Silver klarer nesten å gjøre rollene sine til fullverdige mennesker, og samspillet mellom dem får fram langt mer spenning og flere nyanser enn det ligger i teksten. Bernhard Ramstad er solid og tillitvekkende som doktor Livesey, mens Sigve Bøes godseier Trelawney som representerer den britiske overklassen, er forestillingens komiske skikkelse, og nesten like dum som sin kone (Hilde Olaussen).

Noe av det beste ved oppsetningen er Nora Furuholmens fantastiske og fantasifulle scenografi og Unni Walstads fargerike og presise kostymer som gjør et lett å skille mellom de snille og de slemme. Mine to konsulenter, begge representanter for forestillingens målgruppe, var enige om at det skjedde så mye at de ikke hadde kjedet seg, bortsett fra under de altfor mange og lange sangnumrene som de begge gjerne skulle ha vært foruten. De mente alle sangene senket handlingen og tok mye plass som kunne vært benyttet bedre, og at de dessuten passet veldig dårlig med selve historien. Når det er sagt, er det ingen tvil om at musikerne som vanlig gjorde en flott innsats.

Konsulentene mine var enige med teatret i at Skatten på sjørøvarøya passer for barn fra åtte år og oppover. «Men alle likene da? Blir ikke all skytingen litt for voldsom?», spurte jeg. «Gjør ingenting, det er jo ikke noe blod», var svaret.

 

* I den opprinnelige anmeldelsen som sto på trykk i Klassekampen mandag 14. februar, skrev jeg «engelske Robert Louis Stevenson”. Kjell Gulbrandsen fra Gjøvik har vennlig gjort meg oppmerksom på at Stevenson ikke var engelsk, men skotsk. Retting tatt til følge.
 

Publisert: 15.02.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!