home

Problematisk dramatisering

Riksteatret på Drammens Teater: «Meg eier ingen»

Basert på Åsa Linderborgs selvbiografiske fortelling Dramatisert av Emma Broström, oversatt av Hilde Hagerup Regi, filmkonsept og manusbearbeiding: Michaela Granit Scenografi og kostymedesign: Karin Lind Med Dennis Storhøi, Trude Øines og mange flere

Sceneversjonene av populære bøker tiltrekker publikum, men bør absolutt alle gode bøker overføres til scenen?

Vårens hovedsatsing på Riksteatret, Meg eier ingen, den svenske dramatiseringen av Åsa Linderborgs selvbiografiske fortelling, var fredag kommet til Drammen. I Meg eier ingen skildrer Åsa Linderborg sin oppvekst i Västerås med en stadig mer alkoholisert far. Moren hadde funnet en annen, og forlot hjemmet da Åsa var fire år. Hun lot datteren være igjen, for som hun forklarte henne senere: «Jeg syntes så forferdelig synd på pappaen din at jeg ville gi ham det fineste jeg hadde».

Faren, Leif Andersson, var herdermester på Asea-fabrikkens metallverk, en fysisk tung og slitsom jobb. Litt etter litt tok alkoholen overhånd, og til slutt fikk han sparken. Da hadde han en tid bodd han alene: I tenårene flytter Åsa hjem til moren og morens nye familie. Hun tar artium, studerer, får doktorgrad, og foretar det man må kalle en vellykket klassereise.

Hun fikk også to barn, så faren fikk gleden av å bli bestefar. De beholdt kontakten, selv om den ble mer sporadisk med årene. Slik stykket framstiller det, klarte han etter hvert å begrense drikkingen noe. Leif Andersson døde vel 60 år gammel, utslitt av yrkesskader og alkohol.

Åsa Linderborgs kompliserte forhold til faren er tema i Meg eier ingen, men forestillingen tegner også et interessant bilde av det svenske «folkhemmet», og av en arbeiderklasse der den utopiske drømmen om det klasseløse samfunnet sto sterkt. Åsas far var kommunist, moren overbevist sosialist, og hun sier selv at i de vanskelige tenårene var det «sosialismen (som) ga meg fast grunn under føttene».

Meg eier ingen begynner med at den voksne Åsa står alene i leiligheten til faren, som nettopp er død. I et forsøk på å skape en slags helhet av en barndom hun bare husker bruddstykker av, begynner hun å minnes. Kvinnen som forteller forvandler seg til barnet hun engang var, og hun gjenopplever viktige og mindre viktige scener fra den gangen: morens avreise, mobbingen i barnehagen, middagene hos farfar og farmor, pappaen og hun på butikken. Det tegnes et bilde av et varmt, tett og sterkt forhold mellom datteren, og en far som lenge bare lever for henne og for jobben.

Episodene følger hverandre i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, men er for løsrevne og fragmentariske til å danne en dramatisk helhet. Det prøver regissør Michaela Granit heller ikke å gjøre. Hun velger i stedet å overføre enkelte av filmens grep til scenen, både ved bruk av musikk, stemningsskapende videoprojeksjoner (Åsas egne visuelle barndomsminner), og ved maksimalt å utnytte Karin Linds stiliserte mørke scenebilde, med uendelig mange dører og flyttbare skapseksjoner.

Filmklippene fungerer utmerket, fotoet av faren på sykkel med vesle Åsa på baksetet som legger armene om ryggen hans, blir her selve symbolet på forholdet mellom far og datter. Men forsøket på å bruke scenerommet til å gjenskape en drømmevirkelighet, lykkes ikke. Resultatet blir usammenhengende, personene overfladiske og utydelige, og de banale, hverdagslige dialogene får ikke den emosjonelle klangdybden de antakelig er ment å ha.

Alt dette blir imidlertid bedre i annen del, for da er Åsa først tenåring, så voksen, og har en helt annet og mer rasjonelt forhold til det hun skal fortelle.

Sceneversjoner av populære bøker har stor tiltrekningskraft, og Drammens Teater var stappfullt. Naturligvis gledelig både for Drammens Teater og for Riksteatret, men, akkurat som Innsirkling på Det Norske Teatret, reiser sceneversjonen av Meg eier ingen spørsmålet om alle gode bøker absolutt må overføres til scenen. Betenkelig er det iallfall når dramatikerne, som her, ikke frigjør seg fra sitt litterære utgangspunkt, og dermed ikke makter å skape kunstverk som står på egne ben. Man kan ikke helt fri seg fra tanken om at teatret rett og slett snylter på bestselgende titler, hvilket burde være helt unødvendig.

Når det er sagt tar Meg eier ingen seg opp etter pause, og blir nesten skikkelig teater, først og fremst takket Dennis Storhøis sterke og realistiske tolkning av Leif Andersson. Trude Øines kommer bra fra den krevende oppgaven stadig å veksle mellom barn og voksen, medspiller og forteller, og det ytes godt ensemblespill over hele linken.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21. februar

 

Publisert: 24.02.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Meg eier ingen

Meg eier ingen

Foto Patrick Insted

Meg eier ingen

Meg eier ingen

Dennis Storhøi

Foto L-P Lorentz

Meg eier ingen

Meg eier ingen

Trude Øines og Dennis Storhøi

Foto L-P Lorentz