Siste kritikker:

Tett og nært om tvil og tro

Det Norske Teatret, Scene 3: «Tvil»

Av John Patrick Shanley Omsetjar: Maria Tryti Vennerød Regissør: Hans Petter Moland I rollene: Hildegunn Riise, Svein Tindberg, Agnes Kittelsen, Therese Munga

Filmregissør Hans Petter Moland gjør en vellykket scenedebut med "Tvil" der film og teater smelter sammen i skuespillernes tette og nære tolkninger.

Amerikanske John Patrick Shanley skrev Tvil i 2004. Han fikk Pulitzerprisen for stykket i 2005, og regisserte selv i 2008 filmversjonen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman i hovedrollene. Stykket utspiller seg i en katolsk barneskole i New York i 1960-årene. Skolen drives av nonner, og skolens rektor, søster Aloysius, styrer så vel elevene som lærerkollegiet med myndig hånd.

Hun er alltid sikker på at hun vet best, så når hun, på spinklest mulig grunnlag, begynner å mistenke skolens prest og gymlærer, fader Flynn, for å misbruke en av de mannlige elevene, tviler hun ikke et øyeblikk på at hun har rett. Hun gjør alt som står i sin makt for å få presten bort fra skolen, og maktkampen mellom de to kulminerer i en intens konfrontasjon som hun går seirende ut av.
De siste tiders avsløringer av katolske presters overgrep mot unge gutter gjør stykkets utgangspunkt meget aktuelt, og undertrykt seksualitet, ikke minst hos den aldrende nonnen som har vært gift, og mistet mannen under annen verdenskrig, dirrer under overflaten.
Men Tvil handler først og fremst om hvordan mistenkeliggjøring, bakvaskelse og maktmisbruk griper inn i livet til tre personer på en ganske spesiell arbeidsplass. Fire mennesker er implisert i dramaet: Den progressive, intelligente og reflekterte Fader Flynn (Svein Tindberg), den selvsikre, autoritære og menneskekalde søster Aloysius (Hildegunn Riise), den unge søster James (Agnes Kittelsen), læreren som etter først å ha støttet søster Aloysius, ender med å ta avstand fra hennes monomane personforfølgelse, og den resignerte og illusjonsløse moren(Therese Mungai) til tolvårige Donald Muller, skolens første og eneste fargede elev, gutten fader Flynn skal ha forgrepet seg på. Er fader Flynn like uskyldig som han selv påstår?

Stykket holder det tittelen lover, og gir oss ikke noe definitivt svar.
John Patrick Shanleys skarpsynte, nyanserike og treffsikre personskildring underbygger handlingsutviklingen. Enkelte vil hevde at hans portrett av søster Aloysius er ondsinnet, men angrepet kan like gjerne sies å være rettet mot følgene av en tvetydig og mannsdominert gudstro.
Uansett, Tvil er en uvanlig spennende tekst som viser at også i dag kan en nærmest klassisk håndtering av viktige og teoretiske problemstillinger bli til medrivende og spennende teater. Iallfall når forestillingen er så velspilt og personinstruksjonen så vellykket som på Scene 3.

«Her er det den gode teksten, skodespelaren og instruktøren som rår grunnen», sa teatersjef Eirik Ulfsby da han la fram sine ambisjoner for den tidligere Prøvescenen, og hittil har han holdt det han lovet. Den første premieren var Ingrid Bolsø Berdals mesterlige gjengivelse av Arthur Schnitzlers monolog, Frøken Else, og Tvil som dramatisk sett er et mer spennende prosjekt, innfrir forventningene i enda sterkere grad.

Med Tvil gjør Hans Petter Moland, mannen bak filmer som Gymnaslærer Pedersen og Aberdeen, en bemerkelsesverdig debut som teaterregissør. Ettersom filmen er en visuell kunstart, og teatret ikke oppgir noen scenograf for oppsetningen, er det nærliggende å tro at Moland har vært med på å skape det stemningsfulle og stiliserte scenebildet, med skolens hage vinterstid til venstre, rektors kontor til høyre, og i midten kirkerommet med et lysende krusifiks på bakveggen.

Molands filmerfaring gjør underverker med de tette og intense dialogene, spesielt gjelder det den dramatiske konfrontasjonen mellom Svein Tindberg (fader Flynn) og Hildegunn Riise, (søster Aloysius). Scenen er mørklagt, lyset rettes konsekvent mot de to ansiktene, og både blikk og ørfine mimiske detaljer åpner nye avskygninger og dybder i replikkene. Å overføre det filmspesifikke nærbildet så overbevisende til teatermediet, er både regi- og skuespillerkunst av særdeles høy kvalitet.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 28. februar