Sarah Kanes vargtime

Teater Manu og Franzisca Aarflot Produksjoner: «Tolv på fem psykose»

Av Sarah Kane Gjendiktet av Jon Fosse Regi og scenografi: Franzisca Aarflot Lysdesign: Marianne Thallaug Wedset Med Idun Losnegård og Ipek D. Mehlum

En interessant, men svært krevende oppsetning av en vanskelig tekst.

Sarah Kane skrev Tolv på fem psykose kort tid før hun 28 år gammel tok livet av seg på det psykiatriske sykehuset der hun var innlagt. Tittelen henspiller på det tidspunktet på natten da Kane pleide å våkne når hun var inne i en depresjon.

Teksten har verken handling eller karakterer, og ligner mer på en fortvilet klagesang enn på et teaterstykke. Da 4.48 Psychosis ble uroppført på Royal Court i London halvannet år etter Sarah Kanes død, skrev teaterkritikeren i Guardian, Michael Billington, at «stykket er vanskelig å anmelde, for hvordan i all verden skal man kunne gi estetiske poeng til et 75 minutters langt selvmordsbrev?». Dette er en treffende beskrivelse av min reaksjon etter å ha sett Tolv på fem psykose.

Tekstens åpne form har innbudt til mange ulike oppsetninger. På urpremieren ble den spilt av to kvinner og en mann, mens en kritikerrost polsk versjon anvendte en kvinnelig hovedrolle og flere biroller. I Sverige og Danmark er den blitt fremført som monolog, og Svenska Riksteaterns oppsetning med Annika Hallin gjestet både Samtidsfestivalen i 2005 og Riksteatret. Så vidt vites som det eneste institusjonsteatret i Norge satte Rogaland Teater opp stykket i 2003, da med sju unge jenter fra Barne- og ungdomsteatret.

Franzisca Aarflot har valgt en meget spesiell rollefordeling: Idun Losnegård fremfører teksten mens Ipek D. Mehlum tolker den i tegnspråk. Oppsetningene til tegnspråkteatret Manu henvender seg alltid både til ikke-hørende og hørende, men hittil har skuespillerne brukt tegnspråket som scenespråk, mens en talende skuespiller har «tolket» teksten uten å medvirke i det som har utspilt seg på scenen.

Ikke slik denne gangen. Her er både Idun Losnegård og Ipek D. Mehlum like sterkt fysisk til stede, og på sett og vis utfyller deres ulike sceneuttrykk hverandre. I tillegg har Franzisca Aarflot valgt å projisere bruddstykker av teksten på bakveggen av scenen. Det er et interessant løsning, og det er blitt en gjennomført oppsetning der kroppsspråk og mimikk er presise, behersket og levende.

Når jeg likevel vil nøle med å betegne resultatet som udelt vellykket, skyldes det at Tolv på fem psykose egentlig ikke oppfyller scenetekstens tradisjonelle krav, og derfor i utgangspunktet er vanskelig å følge.

Enda vanskeligere blir det når tilskueren, iallfall den hørende tilskueren, uavbrutt må konsentrere hele oppmerksomheten om å følge teksten i tre ulike varianter: den uttalte som spilles av Idun Losnegård, den fysisk uttrykksfulle tegnspråktolkningen som Ipek D. Mehlum står for, og til slutt de trykte utdragene på bakveggen.

Det blir rett og slett for meget på en gang, og i stedet for å skape en sterkere helhet av Kanes selvopptatte og selvmedlidende klagesang, blir tekstens svakheter dessverre tydeligere.

Skuespillere og regissør skal ikke klandres, og sammenføringen av de to scenespråkene vil nok kunne fungere bedre med en mindre fragmentarisk tekst.

Denne kritikken sto i Klassekampen mandag 7. mars
 

Publisert: 08.03.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!