home

Kulturpolitikk som teater

Dramatikkens Hus:«Det Omätbare» og «Reaching for straws»

Av Jacob Hirdwall Regi: Richard Turpin Med Jonas Kruse Av Kim Atle Hansen Med Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Markedsfinansiering kontra statsstøtte? Med utgangspunkt i to forestillinger tok Dramatikkens Hus fredag opp et viktig tema til debatt.

Ved siden av blant annet å være dramatiker, dramaturg og regissør spiller svenske Jacob Hirdwall en sentral rolle i tankesmien Det Osynliga «en obunden intresseorganisation vars uppgift är att analysera, bevaka och i media kommentera och debattera den kulturpolitiska utvecklingen inom scenkonstområdet i Sverige», blant annet gjennom teaterforestillinger.

I 2007 ble hans Det Osynliga en suksess i Stockholm, og i 2010 kom oppfølgeren, Det Omätbare som gjestet Dramatikkens Hus fredag. Skuespiller Jonas Kruse hadde ingen problemer med å holde tilskuernes oppmerksomhet gjennom en uhyre velspilt timelang monolog, et intellektuelt forsvar for sosialdemokratiet og en hyllest til statsstøttet kulturpolitikk.

I fjor skrev Kim Atle Hansen, utdannet dramatiker og skuespiller fra Akademiet i Fredrikstad, forestillingen Om klasseskiller som ble satt opp på Dramatikkens Hus. Etter å ha sett den, tok Jacob Hirdwall kontakt med Kim Atle Hansen, og spurte om han ikke kunne skrive en slags oppfølger til Det Omätbare, slik at man kunne få en samtale om scenekunst og kulturpolitikk mellom to kunstnere som begge jobbet med teater

Kim Atle Hansen tente på ideen, og resultatet er performance-forestillingen Reaching for straws der første del viser et visuelt spennende samspill mellom skuespilleren Kim Atle Hansen og fascinerende videoprojeksjoner, mens andre del utvikler seg til et rasende angrep på dagens kulturpolitikk, som anklages for å dyrke fram kunstnere som lager meningsløs kunst for å få statsmidler nok til å leve. Konklusjonen er et helhjertet forsvar for Fremskrittspartiets ideologi.

Hvorvidt Kim Atle Hansen snakket utfra egen overbevisning, eller om han har skrevet en ytterst tilspisset monolog for å skape en fruktbar, og til syvende og sist kanskje kulturvennlig debatt, er uklart. Men en ting er sikker: forestillingens andre del fungerte svært dårlig som teater.

Den ga seg ut for å være en samtale, men ble det aldri: Kim Atle Hansen ga ikke sin motspiller et eneste argument, men lot seg til gjengjeld til de grader beruse av egne ord at han så ut til å glemme at tiden gikk – hvilket svekket hans budskap.
Debatten etter forestillingen utviklet seg kanskje etter hvert til å bli virkelig interessant: Men etter en halv time hadde den ikke tatt skikkelig av. Litt for mange debattanter kanskje med Jacob Hirdwall, Tom Remlov, Hanne Tømta og Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen? Og Kai Johnsen var kanskje en litt for ivrig og engasjert møteleder.

Det spiller mindre rolle, Det positive er at Dramatikkens Hus reiser debatter om et så viktig og kontroversielt tema som markedsfinansiering kontra statlig støtte. De to forestillingene skal vises sammen i Stockholm med påfølgende debatt, og det er bra. Vi får håpe at Dramatikkens Hus også følger opp problemstillingen her hjemme: Den fortjener å nå ut til en større offentlighet.
 

Publisert: 14.03.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Reaching for straws

Reaching for straws

Kim Atle Hansen