Sterk Osvald, ujevn regi

Teatret Vårt: «Gjengangere»

Av Henrik Ibsen Regi: Uwe Cramer Scenografi: Thomas Bjørnager Med blant andre Vivi Sunde og Herman Bernhoft

Regiteatret har både sin styrke og sine svakheter. Det viser «Gjengangere» i Molde.

Publikum ser inn på scenen gjennom en glassvegg, og bak den utspiller hele forestillingen seg – regissør Uwe Cramers konkretisering av uttrykket «borgerlig titteteater»? Stuen vi ser inn i er naken: til venstre noen stoler og et bord som senere – uvisst av hvilken grunn – uavbrutt skal gå rundt og rundt; til høyre, rotete stabler med bøker og blader bak et TV-apparat.

Her sitter fru Alving og stirrer rett framfor seg, mens en sammenkrøpet grønnkledd skikkelse, sannsynligvis Osvald, helt til venstre ved glassveggen, veksler mellom å jamre seg og utstøte uforståelige ordbrokker.

Midt på scenen, en skyvedør som åpner inn til skuespillergarderoben: Vi må for all del ikke innbille oss at det er virkelig virkelighet vi skal titte på! Der kler Hilde Marie Farstad Bergersen (Regine) og Daniel Karlsson (snekker Engstrand) flørtende av seg og begynner å spille så snart de har fått på seg kveldens kostymer. De får snart følge av Jan Frostad (pastor Manders). Spillet er i gang.

Uwe Cramers nylesning av Osvald-skikkelsen er spennende. Osvald blir gjerne fremstilt som stillfarende fortvilet, men i Herman Bernhofts fysisk ekspressive tolkning er han oppfarende, sint, brutal og fullstendig desperat, ingen tvil om at han er kammerherrens sønn. Det gjør samspillet mellom ham og fru Alving (Vivi Sunde) spesielt spennende.

Men Uwe Cramer er ikke fra regiteatrets hjemland for ingenting: han kan ikke dy seg, men må dynge på med overtydeliggjørende effekter: For at vi skal skjønne at Osvald har lengtet etter en far, kaster han seg over Manders og klemmer ham igjen og igjen; han nøyer seg ikke med å kysse Regine (hos Ibsen i spisestuen, her i skuespillergarderoben), men kler av seg buksa og tar henne bakfra på rekordtid. Når pastor Manders hilser på fru Alving, kysser han først hånden hun rekker ham, men så fortsetter han med å plante kyss etter kyss på armene hennes: De to var jo tiltrukket av hverandre som unge! Heller ikke lett å forstå hvorfor stykket her ender med at fru Alving begynner å strippe mens regnet plasker ned mot rutene like etter at vi har fått høre om soloppgangen.

Vivi Sunde er en glimrende fru Alving, en steil, herdet og viljesterk kvinne som fra starten av er bestemt på å befri sønnen fra farsarven, men ender med å tape på alle fronter. Jeg merket meg ellers spesielt Herman Bernhofts Osvald – det er ikke hans feil at skikkelsen iblant blir så overtydelig at den nærmer seg parodien.
Denne Gjengangere kunne blitt en bemerkelsesverdig relevant og tidløs oppsetning, hadde ikke regissøren hopet opp unødige påfunn som ikke utdyper, men faktisk forflater en ellers treffende tolkning.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 28. mars

Publisert: 29.03.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Stw	23.09.11 20:06
.