Svak dramatikerdebut
Av Ari Behn Regi: Kim Sørensen Scenografi: Arne Nøst Med Kikki Stormo, Espen Hana og Svein Solenes
Forfatteren Ari Behn har mye å lære før han kan kalle seg dramatiker
I den tiden jeg har dekket norsk teater, har aldri en premiere samlet et så stort oppbud av journalister og fotografer som Treningstimen: Så er det heller ikke hver dag at en person med tilknytning til kongehuset debuterer som dramatiker. Som forfatter skapte Ari Behn skapte seg et navn allerede i 1999 med sin første bok, novellesamlingen Trist som faen, og han har siden gitt ut flere romaner.
Med Treningstimen har han valgt en ny form for kommunikasjon, og en form som er vel så krevende som boken: Riktignok gir profesjonelle skuespillere liv og mening til den skrevne teksten, men verken direkte eller indirekte har dramatikeren muligheten til å presisere og kommentere sin egen fortelling, og, i motsetning til leseren, får tilskueren aldri anledning til å stoppe opp underveis og reflektere over det hun ser. Det eneste virkemiddel er historien dramatikeren har satt seg som mål å fortelle, sammen med de oppdiktede karakterene, og deres replikker, iallfall i den forholdsvis realistiske settingen Ari Behn har valgt for sin scenedebut,
Treningstimen har tre personer: den rike og mektige forretningsmannen/gangsteren Anton Sommerfeldt (Espen Hana), hans kone, den berømte skuespillerinnen Lydia Behrens (Kikki Stormo) som skal gjøre comeback etter et nervøst sammenbrudd, og treneren, Kevin (Svein Solenes). Han har måttet sone en fengselsstraff etter å ha blitt sviktet av sin tidligere samarbeidspartner Sommerfeldt, som han likevel nå har inngått en ny avtale med. Om denne avtalen bare går ut på at han skal trene opp Lydia, eller om den har et skjult og skummelt innhold, slik enkelte replikker tyder på, får vi aldri vite. Men ett er hevet over tvil: Kevin hater både Anton og Lydia. Anton gir inntrykk av bare å ha forakt til overs for sin kone, mens Lydia hater ham, bedrar ham med sin svoger, og prøver forgjeves å bruke treningstimen til å ligge med Kevin.
Stykket består av temmelig uklare og inkonsekvente replikkvekslinger mellom de tre karakterene, avbrutt av indre monologer som antakelig er ment å gi oss et innblikk i deres sanne, uforstilte jeg. Helt mot slutten kullkastes hele historien, ikke bare en, men to ganger: Først viser det seg at Treningstimen vi nettopp har sett, egentlig er stykket Anton Sommerfeldt har skrevet til Lydias comeback på scenen, men i et dramatisk sluttoppgjør skifter perspektivet nok en gang, idet det nå er Kevin som tar kommandoen.
I overensstemmelse med tittelen varer Treningstimen akkurat seksti minutter, og på den korte tiden er Ari Behn innom en hel rekke kjente og aktuelle temaer: finansverdenens korrupte dobbeltmoral, dagens kroppsfiksering, ungdommens drøm om kjendisstatus, det tidløst konfliktfylte forholdet mellom mann og kvinne, det vanskelige begrepet lykke, og sist men ikke minst, gapet mellom den man fremstår som og den man egentlig er. Klasseperspektivet er også tilstede: Det er ikke tilfeldig at Anton og Lydia bærer de fornemme etternavnene Sommerfeldt og Behrens, mens trener Kevin ikke har noe etternavn i det hele tatt.
Problemet er at Treningstimen er ganske svakt som dramatikk betraktet: personene er utydelige og selvmotsigende, historien usammenhengende og ufokusert, mens replikkene sjelden virkelig sitter. Teatersjef Arne Nøst har valgt å gi ansvaret for oppsetningen til Kim Sørensen. Han er mest kjent som skuespiller, og har hittil aldri gitt seg i kast med nyskrevne stykker. Nøst har kanskje håpet at kombinasjonen debuterende dramatiker og nærmest debuterende regissør skulle slå gnister. Dessverre har det ikke skjedd, og sannsynligvis ville en erfaren instruktør stilt strengere krav før han lot teksten prøve lykken på en scene.
Når det er sagt gjør de tre skuespillerne en prisverdig innsats, de skal verken klandres for at Treningstimen ikke holder mål, eller for at de er blitt instruert til helt umotivert å brøle ut enkelte replikker. Det ryktes forøvrig at Ari Behn arbeider med en ny tekst, denne gangen for Nationaltheatret: Det blir interessant å se hva denne oppsetningen har lært ham om scenekunsten.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. april
Publisert: 06.04.11 av IdaLou LarsenDin kommentar: