Siste kritikker:

Dypdykk i mørk mannsverden

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Othello»

Av William Shakespeare Gjendiktet av Erik Bystad Regi: Runar Hodne Scenografi: Serge von Arx Kostymer: Ane Aasheim Lys: Andreas Fuchs Med blant andre Henrik Rafaelsen, Magnus Roosmann og Laila Goody

På Nationaltheatret er «Othello» en spennende skildring av en maktsyk, krigersk og fremdeles aktuell mannsverden

Hittil i år har det vært samtidsdramatikk på alle Nationaltheatrets scener, men en klassiker har Hanne Tømta valgt å presentere, Shakespeares Othello, som bare har vært satt opp to ganger tidligere på Nationaltheatret, på Hovedscenen i 1908, og på Torshov i 1980. Sist stykket ble oppført i Oslo var i svenske Hilda Hellwigs regi på Det Norske Teatret i 1996.

Othello er den dramatiske og tragiske historien om den onde Iago som på kort tid klarer å innbille sin herre, den heltemodige krigeren Othello, at hans hustru Desdemona bedrar ham. Othello blir vanvittig av sjalusi og ender med å kvele Desdemona før han tar sitt eget liv. Iago forsvarer sitt dødelige renkespill med at han vil ha hevn: Han føler seg forbigått av Othello som har utnevnt florentineren Cassio, og ikke ham, som sin løytnant. Dessuten har det versert rykter om at Othello har forført hans kone Emilia, og han gir også uttrykk for at han, ektefødt italiener, føler seg hevet over Othello som er «mor», eller maurer som vi sier i dag. Runar Hodnes personinstruksjon framhever at dette til syvende og sist er rasjonaliseringer som Iago knapt tror på selv: Når han med pervers beregning manipulerer alle omkring seg, er det rett og slett fordi han nyter å ha makt over sine medmennesker, og fryder seg over at han, og han alene, avgjør deres skjebne.
Runar Hodne lar Othello utspille seg i en beinhard virkelighet der makt, krig, vold og politiske intriger er bærende verdier. Dette understrekes av scenograf Serge von Arx og lysdesigner Andreas Fuchs, begge med vidstrakt erfaring fra europeisk scenekunst: De har skapt et dystert og mørkt rom der personene beveger seg over et tilsynelatende ujevnt, matt gråsvart gulv, og der scenebildet mesteparten av tiden ligger i mørket, og bare glimtvis belyses. Over scenen henger massive elementer, en underlig abstrakt konstruksjon som minner om at Serge von Arx er utdannet arkitekt. Når disse elementene helt til slutt danner en svakt opplyst helhet, bringer de mine tanker hen på borgene fra middelalderen, det var jo en tid da det som tradisjonelt ansees som maskuline verdier sto høyt i kurs.

For det er en iskald og mørk mannsverden som manes fram. Nå kan man naturligvis innvende at Iagos ondskap ikke er representativ for mannsverdenen, men Runar Hodnes tolkning er fascinerende fordi den indirekte, og uten å insistere, nettopp bringer tankene hen på aktuelle komplekse maskuline lederskikkelser, som utvilsomt fremdeles opplever makten som en besettelse. En blond Desdemona (Laila Goody) lyser visuelt opp i denne verdenen, men selv om det hennes troskap alt dreier seg om, får hun aldri noen virkelig betydning: Hun er et ettertraktet objekt, men i den grad hun er subjekt som handler på egne vegne, og mot farens vilje gifter seg med Othello, er det fordi hun har latt seg forføre av krigsheltens fortelling om sine dåder. Egenskapene som kjennetegner henne, rettferdighetssans, omtanke for andre, sanselig lyst og grenseløs kjærlighet kommer til kort i en verden som regjeres av maktbrynde og dødelige kappløp.

Shakespeares intrige, som i utgangspunktet har mange kompliserende forviklinger, fremstår tydelig og klar. Programmet sier ikke noe om hvorvidt Runar Hodne radikalt har bearbeidet Erik Bystads gjendiktning. Til tider er språket forbausende moderne, men spesielt de lengre monologene ivaretar Shakespeares lyriske billedspråk. Hodne har utvilsomt skåret ganske kraftig i teksten, for hele forestillingen er ferdigspilt på litt over to timer uten pause. Resultatet er en oppsetning med rask tempo og fin rytme, uten dødpunkter.
Et sterkt ensemblespill som alltid på Nationaltheatret. Laila Goody er en tydelig og klar Desdemona, men i tråd med Hodnes tolkning er det Henrik Rafaelsens Iago og svenske Magnus Roosmans Othello som bærer forestillingen. Magnus Roosman er glimrende som den oppriktige, tillitsfulle Othello, en stolt kriger som nok likevel er litt usikker fordi han tross alt stammer fra en annen kultur, mens Henrik Rafaelsen får fram alle nyansene i Iagos innfule personlighet, ytterst troverdig når han er på sitt falskeste, en mørk djevel som er til stede overalt, og trekker i alle tråder,

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 9. april