Pinlig klassekonflikt

Det Norske Teatret, Scene 2: «Handverkarane»

Av Line Knutzon Omsetjar: Tove Bakke Regi: Kim Bjarke Scenograf/kostymedesignar: Olav Myrtvedt Med blant andre Ingunn B. Øyen, Vidar Magnussen, Per Schaaning, Svein Roger Karlsen

Vanskelig å skjønne hvorfor Det Norske Teatret har valgt å sette opp et så reaksjonært stykke som «Handverkarane».

Oppslagsbildet på programmet til Handverkarane viser Vidar Magnussen som sitter på do med buksa rundt anklene. Det varsler bred folkelig humor, en komedieform som også har sin plass på Det Norske Teatret. Ifølge teatrets hjemmeside tar «denne beiske, danske satiren etter kvart form av eit krim-komisk hemoppgjer (sic), som henger ut både skruppellause handverkarar og vår tids oppussingsjåleri».

Line Knutzon gjør utvilsomt narr av både «oppussingsjåleri» og «skrupellause handverkarar», men langt fra å være «beisk satire», er Handverkarane på Det Norske Teatret ganske enkelt dårlig boulevard-teater.
Skildringen av paret som skal pusse opp sitt nyinnkjøpte hus, er i og for seg ganske treffende: stjernefiolinisten Manfred og hans kone Alice, Manfreds mor og venneparet deres er snobbete, dumme og jålete så det holder. Her er opplagt Line Knutzon på hjemmebane. Dessverre beholder hun dette overklasseperspektivet i sin skildring av håndverkerne: de er ikke først og fremst «skrupellause», de er profesjonelt totalt udyktige, og dumme som naut. De kan ikke samarbeide, men bruker tiden til å skjelle hverandre ut, kjefte og småslåss. De er ikke engang i god fysisk form, og den forfinede fiolinisten har ingen problemer med å kverke dem alle med bare hendene. Sånn skal det være: herskapet har alltid vært tjenerne overlegent.
Med andre ord – ingen treffsikker «beisk satire» av håndverkere som jobber svart, men en plump og pinlig skildring som bekrefter overklassens fordommer om underklassen. Dermed faller stykket sammen som et korthus. Det skader lite at regien er overtydelig og at skuespillerne overspiller, og det hjelper like lite at scenografien er oppfinnsom, eller at det et par ganger oppstår genuint morsomme situasjoner. Dette er rett og slett ubehagelig teater.
Men et alvorlig spørsmål gjenstår: Hvorfor har nettopp Det Norske Teatret valgt å satse på en teatertekst med et politisk budskap så erkereaksjonært at det knapt nok ville fått tilslutning for over hundre år siden? Dersom teatersjef Ulfsby er villig til å sette alle kunstneriske hensyn til side i et krampaktig forsøk på å fylle salongene, må det være lov å spørre hvilket publikum han tar sikte på å more? Det kan iallfall ikke være håndverkere og andre arbeidsfolk.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 11. april

Publisert: 11.04.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Teatersjef Erik Ulfsby, Det Norske Teatret

25.04.11 13:43

Det Norske Teatret hadde fredag 8. april premiere på eit relativt fersk stykke av ein av Skandinavias mest spelte, bejubla og spennande samtidsdramatikarar, Line Knutzon. Måndag 11. april stod ein kritikk av denne framsyninga signert IdaLou Larsen på trykk i Klassekampen. I ingressen skjønar vi snart at Larsen ikkje kan fatte kvifor Det Norske Teatret har vald å setje opp dette stykket. At IdaLou Larsen korkje likar stykkevalet, Line Knutzons perspektiv, regien eller skodespelarinnsatsen, er hennar sak. Kritikarane skal og bør dømme framsyninga slik dei oppfattar ho. Men ho avsluttar kritikken med eit spørsmål som er vanskeleg å la stå tilbake utan svar. Grunnen til at vi har ”valgt å satse på en teatertekst med et politisk budskap så erkereaksjonært at det knapt nok ville ha fått tilslutning for over hundre år siden?” er at danske Line Knutzon står fram som ein av hennar generasjons mest originale og sentrale dramatikarar. Debuten Splinten i hjertet (1991) var eit overrumplande gjennombrot for eit nytt språk og ei ny stemme. Knutzon har fornya det absurde og det politiske teatret og gjorde det med både indignasjon og overrumplande komikk. Ho skriv om moderne menneske, er ein framifrå satirikar, sterkt kritisk, treffsikker, grotesk og tidvis også uvanleg morosam. Line Knutzon ser sjølv på Handverkarane som eit stykke som står i nær relasjon til Snart kjem tida, som Det Norske Teatret sette opp i 2001. Å setje Line Knutzon på repertoaret igjen i 2011 med eit stykke som tar for seg vår tids jåleri på oppussingsfronten, det perverterte overflodssamfunnet og det ytre fokus – ein revolusjonær tale mot materialismen – er noko Det Norske Teatret ikkje er aleine om. Både Dramaten i Stockholm, Det Kongelige Teater i Köbenhavn og ein rekkje andre teater har hatt dette stykket på repertoaret sidan den blei skriven i 2008. Til hausten opnar Trøndelag Teater sesongen med Håndverkerne på hovudscenen. Det ligg med andre ord tydelege og klare kunstnarlege omsyn til grunn for stykkevalet. Om motivasjonen utelukkande var ”et krampaktig forsøk på å fylle salongene” ville nok teatret ikkje ha satsa på dansk samtidskomedie.