home

Tett på Hedda Gabler

Visjoner Teater, Sæterhytten, Norsk folkemuseum «Hedda Gabler»

Av Henrik Ibsen Bearbeidelse: Juni Dahr og Tone Gotschalksen Instruktør: Tone Gotschalksen Kostymer: Silje Fjellberg I rollene: Juni Dahr, Lars Øyno, Line Verndal, Robert Skjærstad og Håkon Ramstad

En briljant oppvisning i scenekunst, men «Hedda Gabler» makter dessverre ikke å engasjere.

I 2006 spilte Juni Dahr og hennes Visjoner Teater Et dukkehjem i en tidsriktig leilighet i Wesselsgate 15 på Folkemuseet. Borte var selve teaterscenen, plassert i mellomstuens fire hjørner ble vi tilskuere tause vitner til at Nora til slutt forlater mann og barn. Oppsetningen fikk stor suksess, og har turnert både i Norge og i utlandet, alltid i like intime omgivelser.
Det var første gangen Juni Dahrs satte opp «Ibsen tett på, i virkelige rom». I år har hun valgt å gjøre det samme med Hedda Gabler, fremdeles i samarbeid med Folkemuseet på Bygdøy, men denne gangen i den nyrestaurerte Sæterhytten som dronning Sonja åpnet i begynnelsen av mai.

Den nærgående og tette spilleteknikken gjorde Et dukkehjem til en sterk teateropplevelse. Forestillingen gjorde inntrykk fordi den på en og samme tid var «et brudd med tradisjonene og en nytolkning av dem», skrev jeg den gangen.
Jeg hadde derfor store forventninger til Visjoner Teaters Hedda Gabler, men de ble dessverre ikke helt innfridd. På ett plan er det en dyktig gjennomført forestilling på høyt profesjonelt nivå, en briljant scenekunst-oppvisning, men den mangler den kunstneriske dimensjonen som får oss til å tro på, og engasjere oss i, skjebnene til dramaets personer.
Ett av problemene ligger nettopp i den hyper-realistiske innfallsvinkelen. Nærheten til publikum krever at skuespillerne ikke «spiller teater», men overbeviser oss med en naturlig og troverdig spillestil. Dette klarer ensemblet utmerket.
Tidsdimensjonen blir derimot vanskelig å godta. Ett eksempel: I mellomrommet mellom første og annen akt lar instruktør Tone Gotschalksen Hedda Gabler leke seg litt med pistolene sine før hun tar en tur ut i hagen og begynner å fyre løs på assessor Brack som igjen kommer på besøk. Nettopp den realistiske framstillingen av tiden som går, gjør det vanskelig å skjønne at det hos Ibsen er gått ganske mange timer siden assessorens første morgenvisitt.
Ibsens tekst er sterkt nedkortet, alt overflødig småprat er fjernet, bare de psykologisk meningsbærende dialogene, selve reisverket i stykket, er blitt stående. Denne rendyrkingen av høydepunktene avslører paradoksalt nok svakhetene ved Ibsens dramatiske oppbygging.
I originalteksten klarer Ibsen å snakke det bort, men her er det for eksempel uforståelig at Thea Elvsted velger å vandre den lange veien til den avsidesliggende Sæterhytten for å få vite noe om Løvborg: Han kan jo ekteparet ikke vite noe om, nettopp hjemkomne som de er fra en lang utenlandsreise.
Tante Julle er naturligvis borte, i våre dager sløyfes rollen ofte. Men i denne versjonen nevnes hun først ganske langt ut i stykket, og med henne forsvinner en viktig symbolsk nøkkel til forståelsen både av Tesmans karakter, og av Heddas og hans forhold. I stedet bruker ekteparet her fem minutter på å heise flagget i flaggstangen utenfor Sæterhytten – en dårlig erstatning.

Helst skulle nok også Tesmans døende tante Rina vært sløyfet. Men hun nevnes fremdeles, hun er jo nødvendig for å få Tesman ut av huset, slik at både assessor Brack og Ejlert Løvborgs sterkeste møter med Hedda kan finne sted. Dermed blir det fullstendig usannsynlig at Tesman ikke sier hvordan det har gått med Rina når han kommer hjem, men i stedet uttrykker sin dype bekymring for Løvborg! (I tilfelle noen skulle ha glemt det, har Rina faktisk avgått ved døden.)
I Juni Dahrs tolkning er Hedda ganske endimensjonal: hun bærer på en litt infantil drøm om romantiske heltedåder, men er så totalt selvopptatt at hun blir sjarmløs. I motsetning til Thea (Line Verndal) som har tidsriktig langt skjørt, går Hedda med en helt anakronistisk buksedrakt – for å fremheve henne som en, riktignok frustrert, moderne kvinne? Line Verndal er en nyansert Thea, men hennes ungdommelige utseende gjør det vanskelig å godta at hun og Hedda er jevnaldrende.
Robert Skjærstad er en smilende, slesk og innful assessor, og Håkon Ramstad en intens og desperat Løvborg. Lars Øyno er en snill og kjedelig Jørgen Tesman, men som den flotteste av herrene, har han utseende mot seg.

Denne anmeldelsen sto i Klaasekampen mandag 23. mai


 

Publisert: 24.05.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, kritiker24.05.11 16:12
Med «svakhetene ved Ibsens dramatiske oppbygging» sikter jeg til det faktum at den velbygde intrigen spiller en viktigere rolle hos Ibsen enn for eksempel hos Tsjekhov. Men Ibsen skildrer sine personer med så overbevisende psykologisk innsikt at lesere og tilskuere glemmer det konstruerte ved selve handlingen. Når teksten skjæres så drastisk ned som i denne oppsetningen, forsvinner imidlertid alle de illusjonsskapende elementene samtidig som personene mister den hverdagslige dimensjonen som gjør at de er levende mennesker, ikke sceniske postulater
Per Tore Dalen24.05.11 15:46
Når jeg nå skriver,er det helst noe tilfeldig, for det har å gjøre med en langvarig frustrasjon når det gjelder bruken av Ibsen de siste tiårene. Utgangspunktet i dag var dette partiet i anmeldelsen: "Ibsens tekst er sterkt nedkorte, alt overflødig småprat er fjernet, bare de psykologisk meningsbærende dialogene ... er blitt stående." Dette avslører svakhetene ved den dramatiske oppbygningen, sier du, men Ibsen klarer "å snakke det bort". Jeg kan godt tenke meg at du uttrykker deg på denne måten for å holde deg til de intensjonene som styrer denne oppsetningen, men ikke desto mindre står det for meg som nokså symptomatisk for den måten Ibsen leses på. Eller for å sette det på spissen: at man ikke bryr seg om å lese ham lenger. Da jeg "nærleste" Ibsen for over førti år siden i forbindelse med norsk hovedfag, husker jeg Daniel Haakonsen sukket over det samme. Det han var spesielt opptatt av, var betydningen av scenebildet og hvordan dialog og scenebilde gradvis skapte et uttrykksfylt rom (forskere han refererte til var særlig John Northam og Francis Ferguson). Denne situasjonen har ikke endret seg siden den tid, snarere tvert imot. Han mente selvfølgelig ikke at man skulle være "antikvarisk" korrekt, interiørene kunne godt oppdateres, men man måtte ikke glemme at de var meningsbærende ut over det de fortalte om tid og miljø. De var en del av det dramatiske språk, og i stigende grad utover i dikterens produksjon. Men det ville man ikke oppdage før man så hvordan de ulike detaljer inngikk i et dialektisk forhold til ordene og bevegelsene.
Hedda Gabler

Hedda Gabler

Hedda (Juni Dahr) og Tesman (Lars Øyno)

Foto Anders Lien

Hedda Gabler

Hedda Gabler

Hedda (Juni Dahr) og assessor Brack (Robert Skjærstad)

Foto Anders Lien

Hedda Gabler

Hedda Gabler

Hedda (Juni Dahr) og Ejlert Løvborg (Håkon Ramstad)

Foto Anders Lien