Langdryg og uklar Jeanne d'Arc

Nationaltheatret, Hovedscenen «Jeanne d'Arc - Prosessen mot Guds kriger»

Av Schiller/Claudel/Bresson Bearbeidet av Victoria Meirik og Mari Vatne Kjeldstadli Regi:Victoria Meirik Scenografi: Ingrid Tønder Med bl.a. Kjersti B. Sandal, Bjørn Floberg, Mattis Herman Nyquist, Kai Remlov

Regissør Victoria Meirik har store ambisjoner med sin spesielle versjon av «Jeanne dArc», men hun innfrir dem ikke.

I over 100 år (1337-1453) kjempet franskmenn og engelskmenn om det franske kongeriket. Enkelte franske fyrstehus var på parti med engelskmennene, så krigen var i tillegg en borgerkrig med kompliserte politiske intriger. Jeanne d’Arc ble født rundt omkring 1412 i den franske landsbyen Domrémy, og allerede som 12-åring begynte hun å høre stemmer. Erkeengelen Mikael og helgenene Katarina og Margrethe fortalte henne at det var hennes oppgave å befri Frankrike fra engelskmennene, og få den franske tronarvingen kronet i Reims, slik tradisjonen tilsa. Den unge bondejenta dro av gårde, hun oppsøkte og overbeviste tronarvingen som ga henne en hær å lede. Hun befridde byen Orléans, og fikk Karl VII kronet i Reims, hvilket fikk avgjørende betydning for hundreårskrigens utfall. Men etter hvert mistet hun kongens støtte, og ble forrådt og solgt til engelskmennene for 10 000 pund. Hun ble stilt for retten av en engelsk-vennlig kirkelig domstol, anklaget for kjetteri, for å gå med mannsklær og for å ha forlatt hjemmet uten foreldrenes samtykke. Hun ble funnet skyldig og brent på bålet i Rouen.
Hennes skjebne har inspirert mange dramatikere og enda flere filmskapere, og til sin versjon har Victoria Meirik satt sammen utdrag fra tre ulike kilder: Friedrich Schillers romantiske drama Jomfruen fra Orléans, Robert Bressons nærmest dokumentariske film, Rettssaken mot Jeanne d’Arc, og Paul Claudels oratorium, Jeanne d’Arc på bålet, til musikk av Arthur Honegger, som også benyttes i forestillingen.
Scenograf Ingrid Tønder har omskapt Nationaltheatrets hovedscene til en stilisert domstol, rammen om rettssaken som er stykkets nåtid. Til venstre ett bord med en mengde glassfigurer, til høyre en lenestol der Inkvisitoren (Bjørn Floberg) sitter med et lumsk smil om leppene. I hovedsak bygger rettssaksscenene på Bressons film, men prosessen avbrytes stadig av tilbakeblikk hentet fra Schillers tekst der vi følger Jeanne fra hun som ung i Domrémy nekter å bli giftet bort, til hun litt etter litt mister troen på sitt kall, og ender med å bli tatt til fange.

Det er vanskelig å skjønne hva Meirik vil oppnå med å sammenføye Bressons historisk korrekte gjengivelse av rettssaken med Schillers oppdiktede romantiske scener som gjør forestillingen både melodramatisk og teatral, samtidig som Schillers heltinne står i sterk konflikt med rettssakens historiske Jeanne d’Arc, f.eks. i den pinlige sexscenen mellom henne og den engelske soldaten Lionel.
Victoria Meirik har uttalt at i hennes øyne er Jeanne d’Arc en kvinne som «med sverd og blod prøver å innrette verden slik at hun oppnår en maktposisjon». Men den Jeanne d’Arc vi møter i Kjersti B. Sandals skikkelse er langt fra sterk og maktsyk. I rettssalen er det en ynkelig, kuet ung kvinne som hvisker fram svarene sine i en mikrofon, og i tilbakeblikkene fremstår hun fra første stund som overspent, nesten hysterisk. Kroppspråk og mimikk uttrykker usikkerhet og forvirring, og det blir helt usannsynlig at denne kvinnen skal ha hatt karisma nok til å overtale en konge og lede en hær.
Teatersjefen mener det finnes «berøringspunkter mellom fanatikeren Jeanne d’Arc og tragedien i sommer». Det kommer iallfall ikke fram gjennom Meiriks tekstvalg. Denne Jeanne d’Arc er ingen fanatiker som vil redde sin kultur fra en innbilt fare: Hun tror fullt og helt at Gud har utpekt henne til å få slutt på en blodig krig som i snart 100 år har herjet landet hennes. I vårt moderne perspektiv vil en kvinne som adlyder fiktive stemmer, bli stemplet som sinnslidende, men selv om Meirik har valgt å gi forestillingen en tidløs ramme, er Jeanne d’Arcs historie uløselig knyttet til en tid da menneskets verdensbilde var et annet enn i dag. At hun dessuten er oppriktig overbevist om at Gud støtter hennes krigføring, kan da ikke sjokkere oss: Det er ikke lenge siden George W. Bush sa akkurat det samme.
Meirik har diktet opp en ung mann (Mattid Herman Nyquist) som tydeligvis bare finnes i Jeannes fantasi, og opptrer både som hennes samvittighet, og som et slags bindeledd mellom nåtid og fortid. Hva han skal representere er temmelig uklart – kanskje Jeannes maskuline sider? – men han gjør det ikke enklere å forstå de mange teksttunge og kompliserte opptrinnene som her mangler enhver forklarende kontekst, slik at det nærmest er umulig å følge med i Jeannes historie.
Jeanne d’Arc er den første oppsetningen i regissør Victoria Meiriks planlagte trilogi om «kvinnelighet og makt», den neste, Frøken Julie, får premiere på Amfiscenen til våren. I dag, da fem av Norges sju største politiske partier ledes av kvinner, Det Internasjonale pengefondet har kvinnelig direktør, og den rådende feminismen mener at det bare finnes kulturskapte, ikke biologiske, forskjeller mellom kjønnene, er kvinner og makt en høyst aktuell problemstilling. Men Meiriks Jeanne d’Arc belyser dessverre ikke spørsmålet: Til det er den for logisk forvirret i sitt budskap, og som scenekunst for uttværet og langdryg.

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 29. august 2011

Publisert: 30.08.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!