home

Oppjaget Fosse-tolkning

Det Norske Teatret, Scene 2 «Namnet»

Av Jon Fosse Regi: Øyvind Osmo Eriksen Scenografi/kostymedesign: Kari Gravklev Med bl.a. Ellen Dorrit Petersen, Marie Blokhus, Sigurd Myhre

Et nytt regigrep er alltid interessant. Men Osmo Eriksens ensidige vekt på den groteske komikken hos Fosse er problematisk.

Jon Fosse skrev Namnet i 1994, og i Kai Johnsens regi ble det uroppført på Den Nationale Scene året etter. I Oslo er det ikke blitt satt opp tidligere. Institusjonene våre lager nemlig ytterst sjelden egne versjoner av ny norsk samtidsdramatikk som har hatt urpremiere på et annet teater.
Det er derfor gledelig at Det Norske Teatret har valgt å sette opp Namnet på Scene 2. Som mange av Fosses tidligere stykker, og i kontrast til hans senere dramatikk, er Namnet forankret i en realistisk ramme.
Jenta, høygravide Beate (Ellen Dorrit Petersen), og Guten (Sigurd Myhre), hennes boklesende kjæreste, har ikke råd til å bo i byen lenger, og søker tilflukt hos foreldrene hennes i en værhard, avsides vestlandsbygd. Vi får aldri vite hvorfor hun har måttet ta bussen alene, mens han kommer noen timer senere i egen bil, men det har såret henne dypt. Stykket åpner med en kort enetale der hun forklarer at hun mistrives hjemme hos foreldrene, og at forholdet mellom henne og barnefaren halter.

Ikke rart at Jenta har gruet seg til å komme hjem, for denne familien er en ondsinnet parodi på en kjernefamilie der alle menneskelige forhold har gått i stå. Her lever alle i sin egen verden, ingen hører på hva andre sier, og ingen bryr seg om å kommunisere med hverandre. Den sykelige Moren (Hildegunn Riise) ler nervøst og klarer omtrent ikke å fullføre en setning, Faren (Svein Roger Karlsen) er så selvopptatt at han ikke gidder å hilse på datterens kjæreste, men later som han er luft, mens Beates lillesøster, Systera (Marie Blokhus), lirer av seg floksler og klisjeer mens hun propper seg med godterier. Beates gamlekjæreste, Bjarne (Kyrre Haugen Sydness) , forøvrig den eneste utenom henne som Fosse har velsignet med et navn, dukker opp helt til slutt, og viser seg fort å være like intetsigende og selvsentrert som de andre.

Fosses familieutlevering er så ekstrem at den har sine komiske sider. Disse har Øyvind Osmo Eriksen begjærlig grepet fatt i, og valgt å blåse kraftig opp. Allerede Kari Gravklevs scenografi slår an tonen: I forgrunnen en konvensjonell sofa, noen lenestoler, og et par bord, men på resten av scenen står nærmere 50 stålamper som personene må løpe i siksak mellom for å nå komme fram til scenekantens dagligstue.

Alt det som hos Fosse er tydelige, men finstemte sceneanvisninger, antar her groteske proporsjoner. For bare å gi to eksempler: Systera trøstespiser ikke drops lenger, hun – og Guten – stapper i seg så mye blått godteri at de ikke klarer å få fram et forståelig ord, og Bjarne tenner så voldsomt på høygravide Beate at han river av seg klærne og tar henne bakfra på sofaen, til hennes store tilfredshet.

Den gjennomførte og voldsomme vekten Osmo Eriksen legger på det groteske, er problematisk. Hos Fosse kommer eksistensielle mellommenneskelige konfliktene til uttrykk nettopp gjennom taushet, tilsynelatende banale og intetsigende utsagn, og gjentakelser. Det oppjagede tempoet som regien her påfører teksten, fratar den enhver psykologisk spenning og intensitet, med det resultat at den står underlig flat og intetsigende tilbake.

Den sterke scenen der Guten og Jenta fra hvert sitt ståsted forgjeves prøver å nå fram til hverandre, faller bare platt til jorden og blir til langdrygt småprat. Og det er ikke skuespillernes feil. Samtlige gjør en god innsats, og kan ikke stå til ansvar for Osmo Eriksens påfunn.

Det er alltid interessant når en regissør nytolker en tekst, men da Systera her utagerte som verst, grep jeg meg i å spekulere på om Osmo Eriksens egentlige hadde satt seg som mål å avsløre Fosse som en oppskrytt, i bunn og grunn pretensiøs og intetsigende dramatiker. Det har neppe vært hans hensikt, men et regigrep som kan føre til slike assosiasjoner er problematisk.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 6. september, men der måtte de to siste avsnittene fjernes av plasshensyn. 


 

Publisert: 06.09.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Namnet

Namnet

Svein Roger Karlsen, Kyrre Haugen Sydness, Ellen Dorrit Petersen, Sigurd Myhre, Marie Blokhus og Hildegun Riise

Foto Erik Berg

Namnet

Namnet

Hildegun Riise, Ellen Dorrit Petersen, Kyrre Haugen Sydness og Marie Blokhus

Foto Erik Berg

Namnet

Namnet

Hildegun Riise, Svein Roger Karlsen, Marie Blokhus, Ellen Dorrit Petersen og Sigurd Myhre

Foto Erik Berg