Reaksjonær skolekomedie

Oslo Nye Teater, «Lærere for livet»

av Sofia Fredén Oversatt /gjendiktet av Toril Solvang Regi Marit Moum Aune Scenografi: Gjermund Andrésen Kostymer: Ingrid Nylander Med bl.a. Birgitte Victoria Svendsen, Håkon Ramstad, Helle Haugen, Nader Khademi

Glimrende ensemblespill, vittige karikaturer, men temmelig reaksjonært innhold.

Det er morsomt at Oslo Nye har Norgespremiere på Lærere for livet på slutten av en valgkamp der ett hovedtema har vært skolepolitikk, med spesiell fokus på «kompetente lærere».
På teaterscenen framstår lærerne på Sentrum Ungdomsskole som det motsatte av kompetente. Men så er de også en sterkt karikert gjeng: Her er den ihuga 68-eren som holder fast på de gamle idealene (Birgitte Victoria Svendsen), den totalt mislykkede peppermøen Christel som klamrer seg til jobben (Helle Haugen), den konservative engelsk-læreren som mener at alt var så mye bedre før (Eli Anne Linnestad), inspektør-streberen som drømmer om å bli rektor (Håkon Ramstad), den udyktige rektoren som verken vil eller kan gjøre jobben sin (Kari-Ann Grønsund) og den nye rektoren, offiseren og Frp-politikeren (Ola G. Furuseth) som går drastisk til verks for å gjøre Sentrum skole bedre, og knapt møter motstand fra et nærmest servilt underdanig kollegium: 68-eren er den eneste som protesterer når rektor grovt mishandler en elev han vil bli kvitt, og inspektøren går stilltiende med på å si opp Christel.
Til og med den fornuftige samfunnsfaglæreren Thomas (Nader Khademi) påtar seg å bestille de overvåkingskameraer rektor vil ha, og unge, nyutdannede Johanne (Kaia Varjord), som nok blir en kompetent lærer en gang, tror at hun «tenker litt som ham».
Premiere-publikummet – kanskje en god del lærere? – jublet og lo gjenkjennende, og de karikerte typene er tatt på kornet. Ekstra morsomt er det nok også at hele stykket utspiller seg på lærerværelset, for de aller fleste av oss et hemmelig og lukket rom vi aldri slipper inn i.
Spørsmålet er om Sofia Fredén også tilhører det store flertallet som bare har sett lærerværelset utenfra: Arbeidsforholdene slik hun skildrer dem har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Her er for eksempel ingen tillitsvalgte, den ene rektoren vet ikke engang at Utdanningsforbundet ikke er medlem av LO, mens den andre kan sparke en lærer med øyeblikkelig virkning, og mishandle en elev fysisk uten at det får konsekvenser.
Denne mangelen på kunnskap om skolens virkelighet svekker komedien som samfunnssatire.
En annen svakhet er at skolekritikk og uthenging av inkompetente lærere på mange måter blir hengende i løse luften når de unge som skolen henvender seg til, nesten er totalt fraværende. I stedet for å konfronteres med elevene, henvender lærerne seg til oss publikummere med korte, temmelig intetsigende undervisningsparodier. Et unntak: timen til den unge døende gymlæreren Bjørn (Bartek Kaminski) som får publikum til begeistret å vifte med armer og bein i minst fem minutter.
Denne karismatiske gymlæreren velger å fortsette å undervise til han bokstavelig talt faller død om. Hans patetiske skjebne er antakelig ment som en berikende motvekt til stykkets øvrige ganske grove komikk, men sjangerblandingen skurrer, og Bjørns tragiske historie blir aldri integrert i komedien.
Stykket vektlegger motsetningen mellom den eldre garden og de unge lærerne: Her er det ingen tvil om hvor Sofia Fredéns sympatier ligger, og konklusjonen blir vel enkel og bombastisk: Selv om 68-eren Kjersti skildres som både engasjert og velmenende, viser blant annet undervisingen hennes at hun tilhører en forgangen tid, og dermed ikke burde ha lov til å være lærer for dagens unge.
Sofia Fredéns stykke begeistret sitt svenske publikum, og på Oslo-premieren reiste salen seg unisont og ga forestillingen uforbeholden og jublende stående applaus. Revysjangeren egner seg godt til å ta opp et så aktuelt og omstridt tema som skole, lærere og skolepolitikk, men det er litt skuffende at en såpass overfladisk og reaksjonær kritikk av lærerstanden vekker en slik entusiasme.
Når det er sagt, er ensemblespillet helt topp, scenografi og regi effektive og tempo uklanderlig.

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 10. september

Publisert: 11.09.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, kritiker	18.10.11 14:21
Tusen takk for et reflektert og tankevekkende innlegg, og unnskyld at jeg svarer så sent. Det er interessant at du skriver med bakgrunn i personlige erfaringer fra lærerværelset, for min kritikk bygger, om ikke på førstehåndskunnskap om læreryrket, så iallfall på annenhåndskunnskap, ettersom min mann har vært lærer hele sitt liv, og jeg også har flere lærere i familien. For lærerne er problemet i norsk skole i dag, iallfall såvidt jeg har skjønt, den omseggripende byråkratiseringen som snart blir viktigere enn selve undervisningen, for ikke å snakke om de stadige pensumsreformene som for en stor del bærer preg av å ha blitt pønsket ut av skrivebordspedagoger som selv har aldri har opplevd skole-virkeligheten. I lys av dette ble jeg skuffet over Lærere for livet som slik jeg ser det, bare bidrar til å forsterke myten om de udugelige lærerne i stedet for å gi et nyansert bilde av virkeligheten. Det kunne stykket ha gjort dersom det også hadde rettet søkelyset mot det som ifølge lærerne selv, er viktige problemer i dagens skole.
Per Christian Selmer-Anderssen	10.10.11 15:12
Hei! Jeg fikk lyst til å kommentere en av dine anmeldelser, som jeg leser med stor interesse. Jeg har sett "Lærere for livet", og er ganske så uenig med deg. Du skriver at lærerværelse som skildres "ikke har noe med virkeligheten å gjøre". Det mener jeg er en for bastant konklusjon. Selv har jeg jobbet i skoleverket, og jeg kjente meg veldig igjen. Kanskje særlig i at lærerne er konfliktsky, og går med på det meste. De er jo ofte opptatt av konsensus på de store tingene, og tar heller diskusjonen om hva kaffekassen skal brukes til etc. Når det gjelder dine eksempler, så er noen av dem direkte feil. Den nye rektoren mishandler ikke eleven grovt, slik du skriver. Han løfter eleven ut av lærerværelse, på en litt klønete og upedagogisk måte. Det tror jeg at jeg gjorde selv, som fersk sivilarbeider, når elever slo seg helt vrange. Denne rektoren er jo heller ikke utdannet pedagog. Du skriver videre at "skolekritikk og uthenging av lærere" blir hengende i løse luften. Jeg opplever ikke at stykket er en uthenging av lærere, og det at vi selv får se på timene er et godt grep, spør du meg. 68-er læreren kan tolkes som en temmelig svevende foreleser, og det er nettopp det som er det nyanserte i forestillingens moral, som du mener mangler. Kanskje er hun utdatert? Kanskje har den nye rektoren et lite poeng? Det jeg imidlertid er veldig enig med deg i, er at det er urealistisk at den udugelige læreren blir sparket. Det ville selvsagt ikke skjedd i norsk skoleverk. Kritikken hadde stått sterkere om den hadde vist at vi må leve med de udugelige lærerne. Det hadde vært en passende beskrivelse på plusser og minuser i et sosialdemokratisk samfunn. Du skriver til slutt at det er skuffende at en "overfladisk og reaksjonær kritikk av lærerstanden vekker en slik entusiasme". Kanskje synes de at den nettopp ikke er overfladisk og reaksjonær - men relevant. Og kanskje har lærerpublikummet en mer førstehånds kjennskap til lærerværelse enn både deg - og meg.