home

Viktig politisk teater

Det Norske Teatret, Hovudscenen «Abrahams barn»

Av og med Svein Tindberg Omsetjing av utvalde tekstar: Ola E. Bø Regi og tekstbearbeiding: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker

«Abrahams barn» forener et viktig politisk budskap med scenekunst på høyt nivå.

Som kjent skulle egentlig musikalen Schockheaded Peter vært høsten store nysatsing på Det Norske Teatrets Hovudscene. Men som teatersjef Erik Ulfsby skriver i høstmagasinet, «teatret kan ikkje vere upåverka av det som skjer i samfunnet elles», og etter 22. juli ble musikalen erstattet med Svein Tindbergs monolog om Abrahams barn, et brennende aktuelt tema i dag.

Det er et dristig prosjekt som hviler på den eldste av alle teatertradisjoner: en forteller og hans publikum. Ingen ytre staffasje: midt på den mørklagte scenen en rund globus der bilder av vår verden langsomt snurrer rundt i åpningsscenen, og der videoprojeksjoner av blant annet kart, Klagemuren og den hellige byen Hebron etter hvert dukker opp og anskueliggjør fortellingen. Til venstre en lett klappstol. Tindberg har med seg en veske med bøkene som er utgangspunkt for fortellingen: Bibelen, den jødiske Torah, og Koranen, pluss en biografi over Muhammed og en samling Hadith’er, historier om hva Muhammed sa og gjorde. Det er hele scenografien.

Svein Tindberg er en fenomenal scenekunstner. I over to timer, og da er pausen ikke medregnet, står han på scenen. Alene. Med et utrolig nærvær, et fysisk ekspressivt og intenst engasjert spill, en fantastisk diksjon og en befriende veksling mellom spøk og alvor holder han publikum trollbundet fra første øyeblikk.

Han begynner med å fortelle hvordan hans nysgjerrighet ble vekket da han for mange år siden besøkte Jerusalem, og oppdaget at ikke bare kristendommen og jødedommen, men også islam betrakter Abraham som sin stamfar. Han ville vite mer, og forestillingen er resultatet av hans utforskning av vår svunne fortid.

Det er en utrolig reise Svein Tindberg tar oss med på. Sentralt i første del står Abraham og hans eventyrlige ferd fra sumeriske Ur til Kanaans land via Egypt, mens Muhammeds liv og gjerninger utgjør hovedtyngden etter pause. Her siteres både fra Gamle Testamentet og fra Koranen, vi får et innblikk i to tusen år gamle blomstrende kulturer som for lengst er forsvunnet, samtidig som Tindberg stadig gjør tankevekkende og uventede sidesprang: til Jonas og hvalen, til Koranens fortelling om Maria bebudelse og Jesu fødsel, til Ishtar, seksualitetens og krigens gudinne, til dronningen av Saba, og til den mytiske historien om Babels tårn, da Gud straffet menneskene ved å få dem til å snakke så mange forskjellige språk at de ikke lenger kan forstå hverandre og leve i fred og harmoni.

Han fører også oss fram til vår vanskelige moderne virkelighet, og gir oss sterke og triste eksempler på det dyptgående skillet som i dag finnes mellom de som i utgangspunktet har den samme gud, samtidig som han humoristisk gjengir samtaler med en engasjert palestinsk teppehandler i gamlebyen i Jerusalem, en kjent rabbiner i det jødiske kvarteret, og ikke minst med de tre forskjellige guidene som viser ham rundt i Klippedomen.

For meg som ikke-troende er Abrahams barn en intellektuelt fascinerende og tankevekkende fortelling som viser det nære slektskapet mellom de tre monoteistiske religionene: «Du skal ikke slå ihjel», sier vår Gud og jødenes Elohim, mens Koranens Allah sier at «om nokon drep eit menneske, skal ein sjå på det som om han hadde drepe heile menneskeslekta». Det gjør det enda vanskeligere å forstå hvorfor tilhengerne av to av disse religionene i to tusen år har drept, og fremdeles dreper hverandre i Guds hellige navn.

Innholdsmessig er Abrahams barn en lærerik fortelling, en objektiv og overbevisende framstilling av ett vesentlig utgangspunkt for vår kultur. Kunstnerisk ivaretar den selve teatrets magi: fortellerens medrivende og umiddelbare kommunikasjonen med tilskueren. Det gir et håp om at forestilling vil kunne bidra til å skape større forståelse mellom kristne og muslimer. For ingen tvil: «Abrahams barn» er viktig politisk teater.

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 12. september

 


 

Publisert: 12.09.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Abrahams barn

Abrahams barn

Svein Tindberg

Foto Dag Jenssen

Abrahams barn

Abrahams barn

Scenebildet

Foto Dag Jenssen

Abrahams barn

Abrahams barn

Svein Tindberg

Foto Dag Jenssen