Siste kritikker:

Mann og kvinne - to verdener

Det Norske Teatret, Scene 3 «Tida og rommet»

Av Botho Strauss Oversatt av Ragnar Hovland Regi: Erik Ulfsby Musikk: Susanne Lundeng Med blant andre Gjertrud Jynge, Sverre Bentzen, Jon Bleiklie Devik

«Tida og rommet» - på en og samme tid en vanskelig, morsom og treffsikker tekst.

Da Erik Ulfsby ved årsskiftet overtok som sjef for Det Norske Teatret, omdøpte han Prøvesalen i femte etasje til Scene 3. For å sitere programmet skulle publikum her få oppleve dramatikk «av høg kvalitet ... (i) eit direkte og usminka teaterspråk» med vekt på tekst, regi og skuespillere. I vårsesongen innfridde Tvil og Sjuk ungdom så absolutt forventningene, det gjør også Tida og rommet av tyske Botho Strauss i regi av teatersjefen selv.

Botho Strauss startet sin karriere som kritiker i det anerkjente tidsskriftet Theater Heute, men 26 år gammel ble han dramaturg på Schaubühne der Peter Stein var teatersjef. I midten av 1970-årene begynte han å skrive for scenen, og han regnes i dag som en av Tysklands ledende dramatikere.

Tida og rommet hadde urpremiere på Schaubühne i 1989, og Norgespremiere på Nationaltheatret allerede året etter*. Den er en underlig teatertekst, til tider ganske vanskelig å følge, til tider forbløffende vittig og treffsikker. Scenebildet er enkelt: Tre lysende rammer mot den mørke bakveggen antyder tre store vinduer, midt på scenen tre små skinntrukne benker, til høyre en søyle. På toppen av den Susanne Lundeng, hun akkompagnerer de ulike scenene musikalsk, og på ett tidspunkt tar hun også til orde.

Tida og rommet har ingen handling i tradisjonell forstand. Julius (Sverre Bentzen) og Olaf (Jon Bleiklie Devik) sitter på hver sin benk, Olaf vendt mot oss, Julius med ryggen til. Julius går bort til vinduet. Han forteller Olaf hva han ser, og kommer i forbifarten med mindre flatterende bemerkninger om en kvinne i miniskjørt. Umiddelbart etter ringer hun på døren, og bebreider dem for å ha felt en nedsettende dom over noen de overhodet ikke vet noe om.

Kvinnen heter Marie Steuber (Gjertrud Jynge), og hun er stykkets gjennomgangsfigur som vi følger gjennom hennes livs mange fortvilte, og forgjeves forsøk på å etablere et holdbart og varig forhold til en mann.

Men før vi kommer så langt, blir rommet til åpningsscenens to einstøinger invadert av stadig nye mennesker: En mann som mener han har glemt klokka på badet, en annen utålmodig kvinne (Ingunn Beate Øyen) som også jakter etter kjærligheten, en mann som bærer en sovende halvnaken kvinne. Han har reddet henne fra en hotellkorridor i brann, og hun viser seg å ha vært kjæresten til Julius en gang for lenge lenge siden, før Julius og Olaf trakk seg tilbake for å beskytte seg mot det pulserende livet.

Felles for alle disse menneskene er at de ikke makter å nå fram til hverandre, de snakker og snakker, men ordene deres får aldri reell betydning, og slik blir stykkets første del en ofte vittig, men også ganske besk parodi på overflate-relasjonene i vårt hektiske stress-samfunn.

I annen del følger vi Marie Steuber gjennom en rekke både morsomme og tankevekkende konfrontasjoner med ulike menn i hennes liv.

Her utdyper Botho Strauss sin skildring av mannens og kvinnens diametralt forskjellige verdener, og deres gjensidige manglende evne til å forstå hverandre. Et gammeldags kvinnesyn, vil nok dagens feminister mene, men stykket er jo 20 år gammelt, og likestillingen er kanskje ikke heller kommet like langt i Tyskland som her hjemme.

Uansett er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i disse treffende og vittige sketsjene, og Gjertrud Jynge skaper en både allsidig og sammensatt Marie Steuber, enten hun sjarmerer Frank Arnold (Herman Bernhoft), er fullstendig hysterisk i samspill med Rudolf (Morten Espeland), beregnende forførende overfor Ansgar (Vidar Magnussen), eller sjarmert og sjarmerende vinglete med Olaf (Jon Bleiklie Devik) som skal låne leiligheten hennes.

Gjertrud Jynge er den som har fått mest å spille på. Men absolutt alle gjør en fremragende innsats, og Erik Ulfsbys regi er sober og presis, samtidig som hans replikk-instruksjon ivaretar tekstens motsetningsfylte, uventede og tankevekkende krumspring. En givende teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 19. september

* Dramaturg Michael Evans på Rogaland Teater skriver:"Det er ikke sant, det IdaLou skriver i dagens Klassekampen (s. 20).
Botho Strauss' Tiden og rommet hadde norgespremiere på Rogaland Teater den 25. november 1989 -- kun ca 7 måneder etter urpremieren på Schaubühne. (Den gang kunne man snu på en 10-øring.)
Jeg vet ikke eksakt når Nationaltheatret satte det opp, men det var formodentlig som hun skriver "året etter", dvs i 1990.
Vår instruktør var danske Flemming Weiss-Andersen, og scenografen var Kari Gravklev. Ragnar Hovland oversatte for oss -- til bokmål.
Oppsetningen var en kritiker- og publikumssuksess."