Livet på hemmelig adresse

Oslo Nye Caféscenen: Blendwerk presenterer: «Å leve på Kode 6»

Manus: Monica Borg Fure Regi: Terje Ranes Scenografi og kostymer: Hanne Ystad Mørch Med Monica Borg Fure, Terje Ranes og Tora Nilsen

Selv om prosjektet ikke lykkes helt, er det prisverdig at Blendwerk gir scenisk uttrykk til kvinnemishandling, et viktig og vanskelig spørsmål.

Brødtekst: Monica Borg Fure og Terje Ranes dannet Blendwerk i 2005. Gruppen som «ønsker å være en sterk og kritisk stemme i «Backfish av Kari Brænne, handlet om vold blant tenåringsjenter, den har turnert med Den kulturelle skolesekken, og Terje Ranes mener deres nye oppsetning også passer for alle fra ungdomsskolen og oppover.

I fjor ledet Monica Borg Fure Redd Barnas kampanje «Vennligst forstyrr» mot vold mot barn. Hun har fulgt opp temaet ved å intervjue kvinner som lever eller har levd med voldelige samboere. Resultatet er Å leve på Kode 6 som også er hennes dramatikerdebut.

Når besøksforbud og voldsalarm ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot voldelige menn, er løsningen at kvinnen får hemmelig adresse. Her finnes to nivåer, Kode 7 der adressen er sperret for privatpersoner, men åpen for alle offentlige instanser, og Kode 6 der adressen bare er tilgjengelig for utvalgte personer i hjemstedskommunen og Skattedirektoratet.

Stykket åpner med at en kvinne møter opp til avtalt tid på det nye Nav-kontoret sitt for å få utbetalt sosialhjelp. Hun har nemlig nok en gang flyttet til hemmelig adresse. Den vennlige og uinteresserte saksbehandleren kjenner ikke saken, men ettersom det er nyttårsaften ender hun med å gi Kvinnen 500 kroner i nødhjelp – en åpningsscene som i sin lavmælte realisme er skremmende troverdig,

Mens de to kvinnene fremdeles snakker sammen, sniker en mann seg inn. Plutselig er vi et helt annet sted, og bringes inn i hennes forhold til Mishandleren. Midt blant malerkoster og pappesker gir Han og Henne seg hen til en het seksuell dans. Umiddelbart forvirrer opptrinnet som like gjerne kan utspille seg i nåtid som i fortid, og nettopp den kronologiske utviklingen, selve story’en er et problem i stykket som helhet.

Monica Borg Fure bygger opp sin historie mot et dramatisk klimaks der voldsmannen som har funnet fram til Mor og Datter, blir en dødelig trussel. Men hun vil også få fram hvordan livet på Kode 6 - stadig navneskifter, aldri kunne gå alene til og fra skolen, aldri få delta i vanlige fritidsaktiviteter – umuliggjør en normal barndom for datteren, samtidig som hun vil prøve å forklare hvordan skam og selvforakt får kvinner til å bli hos mishandleren.

Oppgaven blir for ærgjerrig og krevende, og stykket henger ikke helt sammen, blant annet blir slutten svært uklar. Det ringer på døren, og Kvinnen som skriver et avskjedsbrev til datteren går ut for å åpne: For hvem? Venninnen Elisabeth som skal komme og hjelpe, politiet som er tilkalt eller mishandleren som nå vil drepe henne. Mye tyder på at det er det siste, og det stiller nye spørsmål, blant annet om Kvinnens ansvar for datterens skjebne.

Regissør Terje Ranes er sterkt involvert i prosjektet og spiller selv flere viktige roller. Det er nok litt uheldig, for de fratar ham den nødvendige avstanden til teksten. Til gjengjeld er rollene gjennomførte og velspilte: Terje Ranes som voldelig mann, Tora Nilsen, først og fremst som Datter, og ikke minst Monica Borg Fure selv.

Blendwerk lykkes altså ikke helt. Men det er prisverdig at Borge Fure og Ranes vil gi scenisk uttrykk til et så viktig og vanskelig spørsmål som kvinnemishandling, og paradoksalt må kanskje nettopp deres ønske om å gi problemet en nyansert og bred framstilling ta skylden for forestillingens svakheter.
 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 1. oktober

Publisert: 02.10.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, kritiker	06.11.11 11:07
Det er positivt at en kunstner ønsker å diskutere en kritikers oppfatninger, men jeg synes du har lite konkret å innvende på min anmeldelse. Du mener jeg har «misset» at «historien som fortelles om Anne er et tilbakeblikk». Det har jeg ikke: Jeg var helt klar over at «Å leve på Kode 6» følger Anne gjennom nyttårsaften, fra avtalen på NAV til hun går for å åpne døren. Men jeg opplevde kronologien i de enkelte tilbakeblikkene som forvirrende, for eksempel når Anne går rett fra NAV til et hett seksuelt møte med en ukjent mann, som jeg først senere skjønner er mishandleren. Du skriver at ««vi kan ikke vurderes av en kritiker som forvirres av moderne teaterspråk og ikke får med seg poengene», men underbygger overhodet ikke påstanden. Videre vil du «forbeholde deg retten til å bli slaktet av en skarp penn, og ikke en sløv en». Men her kan du ikke sikte til meg ettersom du skriver at min kritikk verken er «ondsinnet» eller «ensidig negativ». Da er den jo ingen «slakt». Ditt mest holdbare argument mot meg er min høye alder. Og her kan jeg ikke annet enn å gi deg rett: Jeg er en gammel kvinne. Dette svaret sto i Klassekampen noen dager etter innlegget til Terje Ranes.
Terje Ranes	06.11.11 11:06
De gamle er eldst heter det, men noen er bare gamle. Å bli vurdert av en kritiker kan være smertefullt men det må man tåle i kunstfeltet. Å kritisere kritikeren er en farlig sport, men like lite som det er en menneskerett å være kunstner er det ditto å være en kritiker skulle jeg mene. Blendwerk teater har 2 ganger blitt vurdert av Ida Lou Larsen. Første gang med forestillingen Backfish og nå sist - Å leve på kode 6, men nå er det nok. Jeg vil ikke ha en kritiker som sitter og smådupper til å vurdere arbeidet vårt. Forrige gang (Backfish) mente du at premisset for stykket vårt ikke var gyldig fordi det vi viste på scenen ikke stemte med virkeligheten. Men det kan du ikke mene noe om Ida Lou Larsen, fordi du ikke vet noe om det. Vi i Blendwerk er ingenting om ikke etterrettelige når det gjelder det som sies og vises på scenen. Vi bruker lang tid på research, knytter til oss fagpersoner og har folk inne både i manus- og forestillingsprosessen for luke bort feil. Det er heller slik at virkeligheten ikke kan brukes på scenen fordi den er for drøy. Så når du avviser premisset til stykket er det ikke bare feil, det er absurd. DU MÅ UNDERSØKE. Det gjør vi. Når det gjelder Kode 6 så sier du blant annet at det er vanskelig å følge tidsaksen og at det er uklart hvem som banker på døra til slutt. Det kan være flere og er heller ikke poenget. Poenget er at vår helt Anne er så nedbrutt at hun er villig til å åpne døra for hvem som helst. Historien som fortelles om Anne er et tilbakeblikk. Du er den eneste jeg har hørt som misser der, og det holder rett og slett ikke. Ingen av kritikkene er ondsinnet og eller ensidig negative men det er ikke det det handler om - vi kan ikke vurderes av en kritiker som forvirres av moderne teaterspråk og ikke får med seg poengene. Ida Lou Larsen sitter i viktige råd og utvalg men jeg forbeholder meg retten til å bli slaktet av en skarp penn og ikke en sløv en. Innlegget sto i Klassekampen et par dager etter at anmeldelsen ble publisert.