Siste kritikker:

Kulturkonfrontasjon

Beaivvás Sámi Teáhter gjester Det Norske Teatrets Scene 3 «Sangen fra Rotsundet»

Av Rawdna Carita Eira Regi: Piotr Cholodzinski Scenografi: Bård Thorbjørnsen Med Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup Danser: Anders Aasberg

«Sangen fra Rotsundet» er fortellingen om et dystert kapittel i historien om nordmenn og samer

Scenen er dyster og mørk, scenografiens eneste elementer er tunge nakne trevegger med kroker. Ved et lite bord til høyre sitter musiker Egil Keskitalo, midt på scenen en sammenkrøpet mann med håndjern (Iŋgor Ántte Áilu Gaup). Vi er i kjelleren til storgården på Rotsund, som også benyttes som fangehull. Fangen joiker om en vanskelig oppvekst, en alkoholisert far som døde ung og en brutal stefar som ikke ville ha ansvar for ham og jaget ham på dør. Så høres en kvinnestemme bak veggen. Husfruen (Mary Sarre) kommer inn, hun synger på samisk, men melodien er velkjent, Brorsons salme «Mitt hjerte alltid vanker».

Ingen tvil: De to tilhører hver sin verden. Hun er enken etter den rike og mektige godseier Hysing, og har ansvar for to fanger som skal henrettes dagen etter, skyldige i brutalt å ha myrdet fem uskyldige mennesker på garden, først to tjenestejenter og deretter to vaktmenn og en dreng. Begge fangene er kvener, Moses Samuelsen er født i Sverige, men kom til Norge som barn, han snakker brukbart norsk og er konfirmert. Det er ikke kameraten hans, Michel Hansen, det kommer også fram at han bare snakker kvensk. Han spilles av hallingdanser Anders Aaberg, og uttrykker seg ekspressivt og oppfinnsomt gjennom dans og kroppsspråk, men helt uten ord.

I Sangen fra Rotsundet dikter Rawdna Carita Eira videre på den sanne historien om mordene på Rotsund gård i 1790 og 1791, en kriminalsak som fremdeles ikke er glemt. Hun har valgt å fortelle historien i tilbakeblikk, gjennom samtalen mellom Ovidia Hysing og Moses Samuelsen, natten før henrettelsen skal finne sted. Ovidia, som var datter av den kjente presten Michael Heggelund Kildal på Ibestad, ble giftet bort 17 år gammel til den rike proprietæren Hysing, en mann hun omtrent ikke kjente. Da hun som nygift kom til gården, var Moses Samuelsen dreng der, og Eira antyder at det snart oppsto en tiltrekning mellom de to jevnaldrende unge. En tiltrekning som var dobbelt forbudt: Ikke bare var Ovidia gift, men som kven var Moses Samuelsen nærmest som undermenneske å regne. Proprietæren pisket ham snart ut av gården, men etter tre år, vendte han tilbake, først som tyv, siden som morder.

Et uttalt mål med Sangen fra Rotsundet er å prøve å finne en forklaring på «hva som får to unge menn til brutalt og nådeløst å myrde fem uskyldige mennesker som ikke har gjort dem noe vondt». Stykket gir ikke noe fyllestgjørende svar, og antakelig finnes et slikt svar heller ikke. Men Eiras overbevisende og presise skildring av en brutal konfrontasjon, ikke bare mellom over- og underklasse, men mellom to kulturer, der den ene som en selvfølge anser seg som den andre langt overlegen, antyder iallfall at menneskeforakt og fordomsfull diskriminering kan være en årsak til at noen velger forbryterveien. En problemstilling som fremdeles er høyst aktuell, for instinktivt skiller vi jo fremdeles mellom kulturer vi anser som høytstående og andre vi mener er mindreverdige. Det er for eksempel ikke lenge siden nordmenn i Troms og Finnmark så ned på samer og kvener, ja enkelte gjør det kanskje fremdeles.

Salmen og joiken, uttrykk for de to ulike kulturene, spiller en dominerende rolle i forestillingen, og Iŋgor Ántte Áilu Gaup og Mary Sarre behersker begge sjangrene, og lager også troverdige skikkelser av den primitive og brutale, men også naive Moses, og av den søkende Ovidia som klamrer seg til sin gudstro for ikke å la seg friste av livet.
Med sine mange vokale innslag blir forestillingen noe langdryg i starten, men etter hver kommer både den indre og den ytre spenningen stadig bedre til uttrykk, ikke minst takket være Anders Aabergs spenstig koreograferte innslag. Sangen fra Rotsundet er et godt bevis på hvor megetsigende og innholdsrikt et enkelt og konsentrert scenespråk kan være.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 8. oktober