Å leve i to verdener

Den Norske Opera og Ballett, Scene 2: «Larache»

Regi og video: Kjetil Skøyen Musikk: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje Aktører: Yassine Erofali, Abdelazis Kossai, Tarik Moussaid, Samir Twafiq og Kjetil Skøyen Produsert av TrAP og Passage Nord Project

I dokumentarteaterforestillingen «Larache» forteller fire norske marokkanere om sitt forhold, både til hjemlandet og til Norge.

Performancekunstner Kjetil Skøyen har valgt å samarbeide med TrAP, (tidligere Du store verden!), om dokumentarforestillingen Larache. Den veksler mellom fargerike og handlingsmettede videosekvenser fra dagliglivet i Marokko, og scener der fire «norske» marokkanere forteller om seg selv, siterer bruddstykker fra den franske forfatteren Jean Genet, og framfører musikk og sanger fra sitt hjemland. Åpningen der de fire sitter sammen på en benk og lavt nynner på «Ja, vi elsker» er en fulltreffer.

I en lang scene som utgjør forestillingens sentrum, blir de fire intervjuet av Kjetil Skøyen. Skøyen er ingen dreven intervjuer, iblant kan han virke direkte klønete, men nettopp det er en fordel. Det er aldri noen tvil om at intervjuobjektene er viktigere enn intervjueren selv – hvilket ellers ikke alltid er tilfelle – og resultatet er en morsom og utvungen samtale, der de fire gir uttrykk for motstridende oppfatninger om sitt hjemland, og ikke legger skjul på at de synes Kjetil Skøyens video-opptak i for stor grad fremhever det eksotiske og fremmede ved det marokkanske dagliglivet.
Det har de utvilsomt rett i, men samtidig blir nordmannens blikk for det som er særegent og annerledes, igjen, og kanskje ufrivillig, et bevis på hvor vanskelig det er for ulike kulturer fullt ut å akseptere og forstå hverandre. I åpningsvideoen følger vi en gruppe menn som farger tøy i utendørsbassenger, i den neste blir vi vitne til to brutale og bloddryppende halal-slaktinger av lam, mens vi i den siste kommer tett innpå en patetisk gammel kvinne som har valgt å leve som tigger på gaten, heller enn å bo i det moderne huset til sin velstående sønn. Sterke bilder, og kontrasten er stor til de fire på scenen.
Alle fire kom til Norge som 17-18åringer. De fremstår som ressurssterke overskuddsmennesker. Alle snakker godt norsk og har slått rot her. Tre av dem er gift med norske kvinner som de også har barn med. Den ene av dem drømmer om en dag å slå seg ned i en liten marokkansk fiskerlandsby, men de andre regner med å leve hele livet i Norge. De har funnet seg til rette her, selv om de nok synes mørketiden og kulden er tunge og nedslående.
Kjetil Skøyen har valgt å kalle sitt dokumentarteater for Larache etter fiskerlandsbyen der Jean Genet er begravet, men stedet spiller ingen rolle i forestillingen. Så har den da også undertittelen «marokkanske drømmer – norsk virkelighet», og Kjetil Skøyen har satt seg som mål å rette søkelyset mot de problemer alle opplever når de blir innvandrere i et fremmed land. En spesiell ensomhet som skyldes erkjennelsen av aldri å bli helt godtatt som likemann, ikke i det nye hjemlandet og etter hvert heller ikke i det gamle. Som en av de fire sier, han føler seg norsk når han er i Marokko, og marokkaner i Norge, en virkelighet mange nok vil kunne nikke gjenkjennende til.
Interessant og tankevekkende er de fire også når de forteller hva de opplever som feil og mangler ved dagens norske samfunn: familiens manglende betydning, vår stadige travelhet som gjør at vi nesten ikke har tid igjen til å omgås hverandre, et seksuelt forbruk som en av dem treffende betegner som «kannibalisme».

Larache viser at dokumentarteater på en særskilt troverdig måte kan ta opp og belyse aktuelle politiske og samfunnsmessige forhold. Vekslingen mellom videosekvenser og tekstpartier fungerer utmerket, og gjør at forestillingen unngår å bli monoton. Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes musikk som er inspirert av marokkansk folkemusikk, er innsmigrende, men gikk dessverre smertefullt høyt i diskant ved et par anledninger på premieren. De marokkanske sangnumrene var derimot alle helt topp!

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10. oktober

Publisert: 10.10.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!