Siste kritikker:

Den siste reisen

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Minus 2»

Av Samuel Benchetrit Oversatt av Per Tofte Regi: Nils Ole Oftebro Scenografi: Nora Furuholmen Med: Per Jansen, Sverre Anker Ousdal, Ine Jansen og Anders Mordal

Per Jansen og Sverre Anker Ousdal gjør «Minus 2» til glimrende skuespillerteater, men selve teksten har sine svakheter.

Minus 2 har en spesiell forhistorie: I 2003 døde den franske skuespillerinne Marie Trintignant, datter av den enda mer kjente film- og teaterskuespilleren Jean-Louis Trintignant, etter at hun var blitt mishandlet av sin elsker, en kjent sanger ved navn Bertrand Cantal, mens hun spilte inn en fjernsynsserie i Litauen. Hun var imidlertid gift med Samuel Benchetrit, og to år senere skrev han Minus To til sin svigerfar - kanskje til minne om at Trintignant og datteren i 2002 hadde spilt sammen i dramatikerens første stykke.

Det er derfor ingen tilfeldighet at Paul i Minus 2 gjenfinner sin tapte datter som skuespillerinne, og treffende er det at Per Jansens datter tolker rollen på Nationaltheatret.

Stykket begynner med at bakveggen på Amfiscenen åpner seg: på hver side av scenen en sykehusseng. To menn ligger og sover, de småvåkner og utveksler noen replikker som med all tydelighet viser at de ikke kjenner hverandre. En lege kommer inn, og kunngjør at de siste prøveresultatene er entydig negative: Paul (Per Jansen)har maks en uke igjen, mens Julius (Sverre Anker Ousdal) kan håpe på to. Så snart det første sjokket har gitt seg, foreslår Paul at de skal rømme fra sykehuset. Julius er først litt i tvil, men blir fort enig. De to presenterer seg for hverandre, og i neste scene står de i pysjamas og prøver å få haik mens bilene suser forbi dem.

Dette er opptakten til det som skal utvikle seg til et vennskap mellom to ensomme gamle menn, og starten på deres aller siste reise i denne verden. Allerede denne åpningen viser at dramatikeren ikke har tenkt å fortelle oss en realistisk historie. Ingen lege oppfører seg på den måten overfor sine pasienter, og det er heller ikke særlig sannsynlig at to døende menn skal ha energi nok til å vandre så tynnkledde av gårde i den kalde novembernatten, den ene til og med drassende på et infusjonsstativ, for Julius vil «fortsette behandlingen. En kan aldri vite!»

I og for seg er det ikke noe galt i at en teaterfortelling er usannsynlig. Snarere tvert imot: Å få publikum med på teaterillusjonen er jo selve essensen i scenekunsten. Og jeg har ingen problemer med å more meg over de to gamlingene som er overbevist om at de nok kommer til å få haik til slutt, for det finnes da ikke «noe mer rørende enn to gamle i pyjamas, om natten, på en øde landeveg».

Men så kommer en høygravid ung kvinne gråtende inn fordi mannen har jaget henne hjemmefra midt på natten. Dermed starter det som en stund ser ut til å bli den røde tråden i stykket, og omtrent her faller jeg ut av illusjonen, og begynner å undres på hvor dramatikeren vil hen med denne usannsynlige historien.

De to er innom en tom leilighet, et danselokale, en øde elvebredd og en fødeavdeling før de ender med å stavre uhindret inn på en teaterscene og avbryte sluttreplikkene mellom Tsjekhovs Onkel Vanje og Sonia – tydeligvis en hyllest til teatret som sannere enn livet.

Det ser ut til at forfatteren vil vise hvordan utenforstående omstendigheter får de to ensomme gamle mennene til litt etter litt å åpne seg for hverandre: Paul (Per Jansen) må se i øynene at hans livslange ensomhet skyldes hans egen følelsesmessige feighet, mens Julius, som er fullstendig glemt av både kone og barn, må innrømme at hans liv bygger på en livsløgn han aldri har våget å ta opp.

Imidlertid forteller ikke dramatikeren dette gjennom samtaler eller konfrontasjoner, men gjennom flere monologer, en slags oneman-show i velformulerte sketsj-sekvenser. Men denne mer revypregede formen gjør at stykket mangler dramatisk nerve, og at personene aldri blir helt troverdige mennesker, men forblir postulater.
Derimot har Samuel Benchetrit en sikker sans for den treffsikre og vittige replikken, og det er den briljante dialogen, utmerket fornorsket og gjendiktet av Per Tofte, som er stykkets styrke.

Dramatikeren må ta det fulle og hele ansvar for at teaterillusjonen brister underveis, for ikke bare ivaretar Per Jansens Paul og Sverre Anker Ousdals Julius de minste nyansene i replikkene som de avleverer treffsikkert og med overbevisende innlevelse: De klarer faktisk nesten å menneskeliggjøre de to skikkelsene, og det i seg selv er ingen liten bragd. Ine Jansen og Anders Mordal skaper også gode typer av en rekke mindre roller.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 17, oktober