Siste kritikker:

En fjern klassiker

Det Norske Teatret, Scene 2: «Bondestudentar»

Av Arne Garborg Dramatisering og regi: Otto Homlung Scenografi/kostymedesign: Mia Runningen I rollene bl.a. Nils Golberg Mulvik, Ståle Bjørnhaug, Hilde Olaussen, Sigve Bøe Et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Det Norske Teatret

Til tross for et godt utgangspunkt, makter ikke Otto Homlung å skape en vellykket dramatisering av «Bondestudentar».

IBondestudentar fra 1883 gir Arne Garborg en krass skildring av hvordan bondestudenten Daniel Braut i Kristiania «svelt seg inn i kompromiss og moralsk forfall», slik professor Jan Inge Sørbø i programmet sammenfatter handlingen. På den ene siden er romanen et nærgående og avslørende portrett av en selvopptatt, usikker ung mann, som mangler de egenskapene han ville trengt for å klare seg under tøffe, ukjente forhold.

Men Bondestudentar er også en bredt anlagt skildring av 1880-årene, en tid med sterke ideologiske brytninger mellom fritenkning og ulike kristne retninger, og en tid da nye politiske retninger som sosialisme og kommunisme begynte å gjøre seg gjeldende, og målsaken sto sterkt.

Da Garborg skrev Bondestudentar var dette aktuelt og nært stoff for leseren, som uten problemer gjenkjente den radikale og opposisjonslystne Olaus Fjørtoft i bokens Fram, Vinje i Dølens skikkelse, og den reaksjonære professor Monrad som professor Darre. Det gjør vi ikke lenger, og i dag er det derfor ganske tungt og krevende å trenge inn i Daniel Brauts historie.

Det er ingen lett oppgave å lage en sceneversjon av en roman som skildrer en tid så fjern fra vår. Selve romanens form gjør det ikke enklere: Her er få menneskelige konfrontasjoner, ensomhet er jo ett av Daniel Brauts problemer, og ingen virkelig dramatisk

Otto Homlung har tatt et dristig valg: I stedet for å følge romanens naturalisme, og lage boka om til et tungsindig psykologisk drama, har han valgt en stilisert, men fri fortellerteaterform der en rekke allsang-numre driver handlingen fram, plasserer den tidsmessig og skaper en vellykket, ofte morsom Brecht-distanse til stoffet.

I seg selv er dette et originalt og heldig grep. Dessverre funker det ikke alltid like godt. Ett hovedproblem med Homlungs dramatisering er at han ikke tar høyde for at den tiden Garborg skildrer er så fjern fra vår egen. I stedet går han nærmest ut fra at dagens tilskuer er velkjent både med 1880-årenes materielle forhold, og med datidens ideologiske strømninger. Det gjør det vanskelig fullt ut å følge utviklingen i Daniel Brauts historie.

Homlung har tydeligvis vært klar over problemet, og det er antakelig derfor han har lagt inn en skikkelse som av naturlige årsaker ikke finnes hos Garborg: en «moderne student» som fra salen kommer med tilrop og kommentarer som nettopp skal få fram forskjellen mellom 1882 og 2011, men ofte bare virker forstyrrende og litt pinlige. Studenten skifter dessuten stil og væremåte når Daniel for alvor konfronteres med Oslo-miljøet, og det er synd, for da hadde det virkelig vært behov for opplysende kommentarer.

Homlung legger stor vekt på å skildre drikkelagene, og de blir vel kaotiske og langdryge. Det er også vanskelig å identifisere Daniels ulike kamerater og medstudenter, for det vrimler av personer på scenen. De fleste spiller flere ulike roller, Ståle Bjørnhaug er nettopp død som faren til Daniel når han gjenoppstår, for så å dø igjen, først som Heltberg og så som Vinje. Ensemblet lager morsomme typer, men iblant er det uklart hvem som er hvem.

Nils Golberg Mulvik som tidligere har spilt mindre roller på teatret, har fått den krevende oppgaven å framstille Daniel Braut, og han lykkes i å få fram utviklingen hos Daniel fra han som liten gutt ikke kan fordra tungt gardsarbeid, og blir betatt av boklig lærdom som han tror er mindre anstrengende, til han gir avkall på alt han har håpet og trodd på, velger å studere teologi, og for pengenes skyld gifter seg med en litt eldre proprietærdatter.

Bondestudentar er en viktig del av vår kulturarv, og fordi romanen i dag virker noe gammelmodig, er det på sin plass med en dramatisering. Otto Homlung har valgt et godt utgangspunkt, men har dessverre ikke maktet å skape en virkelig vellykket sceneversjon av boken.