Siste kritikker:

Å være utenfor

Riksteatret: «Jeg var Fritz Moen»

Av Arthur Johansen Bearbeidet av Kjersti Horn og Tine Thomassen i samarbeid med ensemblet En samproduksjon mellom Teater Manu og Riksteatret Regi: Kjersti Horn Scenografi og kostymedesign: Erika Magnusson Medvirkende: Bo Hårdell, Ronny Patrick Jacobsen, Emil Johnsen, Are J. Rødsand og Mads Sjøgård

Regissør Kjersti Horn og ensemblet tvinger meg som hørende til å føle meg utenfor og annerledes.

I 1978 ble Fritz Moen dømt for drapet på Torunn Finstad, og tre år senere ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, totalt til 21 års fengsel og 10 års sikring. I begge tilfellene var han uskyldig. Privatetterforsker Tore Sandberg engasjerte seg i saken på slutten av 1990-årene, og i 2004 ble Fritz Moen renvasket for det første drapet. Etter sin død i 12006 ble han renvasket for det andre.

Det spesielle ved dette doble justismordet var at Fritz Moen var sterkt handikappet. Han var født nesten, men ikke helt døv, og selv om han behersket talespråket dårlig, skjønte han noe av det som ble sagt til ham. Dette førte til at han på en og samme tid tilsynelatende tilsto begge drapene, samtidig som han hele tiden fastholdt at han var uskyldig.

Mira Zuckermann skriver i programmet at hun som leder av tegnspråkteatret Manu lenge har ønsket å anskueliggjøre Fritz Moen, «personen og hans fortvilte situasjon (som) det perfekte offer». Hun ville samarbeide med et annet teater om prosjektet, og tok kontakt med Riksteatrets Ellen Horn som øyeblikkelig besluttet at «dette må vi bare gjøre».

Dramatiker Artur Johansen har skrevet stykket som danner utgangspunktet for forestillingen, men Kjersti Horn har sammen med ensemblet og dramaturg Tine Thomassen gjort store forandringer i den opprinnelige teksten. I programmet legger hun ikke skjul på at det har vært en vanskelig prosess «å lage en forestilling som skulle være like tilgjengelig for hørende og døve, der døve og hørende skuespillere skulle agere side om side på scenen uten tolk».

Resultatet er blitt det hun selv kaller «en kjærlighetserklæring til annerledesheten». De fem skuespillerne, to av dem døve, tre av dem hørende, gir oss i løpet av litt over en time en knallhard innføring i hvordan det er å være utenfor. Jeg vet ikke om forestillingen også oppleves slik av ikke-hørende tilskuere, men den fikk meg nettopp til i perioder nærmest å føle meg utestengt fra fullt ut å skjønne det som utspilte seg på scenen. Ikke bare fordi en del av teksten, som den lange sluttmonologen, blir uttrykt i tegnspråk, men fordi alt som fortelles er sett fra Fritz Moens perspektiv.

Forestillingen starter med en prolog der en av de talende skuespillerne framstiller en 12-årgammel jente som forteller om den Fritz Moen hun kjente, en flink og entusiastisk loddselger, men også en plagsom blotter. En nøytral innledning som Ronny Patrick Johansen også uttrykker i tegnspråk. Bortsett fra denne scenen ser vi stadig verden i Fritz Moens perspektiv, helt fra den - for lange - åpningsscenen der skuespillerne onanerer, og alle egentlig er Fritz Moen.

Det er et interessant grep Kjersti Horn og ensemblet er kommet fram til, og de makter fullt ut å gi meg følelsen av å være utenfor, annerledes. Jeg blir effektivt ført inn i den døves virkelighetsopplevelse, men problemet er at for meg, som ikke vet så mye mer om Fritz Moen enn at han var offer for norsk rettshistories verste justismord, blir det iblant ganske vanskelig å følge gangen i stykket.

Enkelte scener fungerer utmerket, som når han som 16-åring sammen med den sympatiske døvelæreren Solveig Askjem besøker sin sløve og helt uinteresserte mor – en sterk forklaring på mange trekk ved hans personlighet. Derimot forstår jeg ikke hvorfor han i alle sine fem skikkelser med begeistring og innlevelse framfører Cliff Richards «Congratulations» like etter at han er blitt dømt for drapet på Torunn Finstad.

Teater Manu har hittil alltid anvendt tolk i sine forestillinger som dermed har vært like tilgjengelige for hørende som for døve. Her er det ingen tolk, og Kjersti Horn tvinger oss såkalte «normale» til å oppleve smerten og forvirringen ved å være annerledes, og ikke kunne nå fram til sine medmennesker.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 24. oktober