Intens og sterk "Rosmersholm"

Nationaltheatret, Hovedscenen:«Rosmersholm»

Av Henrik Ibsen Tekstbearbeidelse: Eirik Stubø og Ole Skjelbred Regi: Eirik Stubø Scenografi og kostymer: Kari Gravklev Lysdesign: Ellen Ruge Med Eindride Eidsvold, Petronella Barker, Bjørn Floberg, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred, Frøydis Armand

Eirik Stubøs «Rosmersholm» er blitt en intens og interessant oppsetning. Med en kontroversiell og uventet slutt.

Rosmersholm er Eirik Stubøs tredje Ibsenoppsetning på Nationaltheatret. I 2004 kom Vildanden som gjestet New York og der fikk OBIEprisen for beste regi i 2007. Under den forrige Ibsenfestivalen, i august 2006, hadde han premiere på sin nytolkning av Hedda Gabler, en forestilling som ble så populær at den fremdeles går på Amfiscenen.
Petronella Barker, Bjørn Floberg og Eindride Eidsvold var allerede med i Vildanden, i Hedda Gabler hadde de helt sentrale roller , og Petronella Barker og Bjørn Floberg medvirket også i Stubøs oppsetning av Neger og hunder i kamp på Malersalen i fjor. I Europa har det vært vanlig at en regissør over tid har «sine» skuespillere, og et slikt kunstnerisk samarbeid gir gjerne oppsetningene en egen kvalitet. I Norge har skuespillerne som regel vært knyttet til ett teater, og ikke til teatrets kunstneriske leder. Eirik Stubøs tre Ibsentolkninger tyder på at det kan være fruktbart å gå nye veier.
Stubøs Ibsen-oppsetninger blir stadig visuelt mer nakne, og Kari Gravklevs scenografi til Rosmersholm går utvilsomt lengst. Det er mange likhetspunkter mellom dette scenebildet og det hun skapte til Eg er vinden. Nationaltheatrets hovedscene er mørklagt, og forblir det stort sett gjennom hele forestillingen: Et tungt hvitmalt sceneteppe med stykkets tittel i svarte bokstaver, en blå trapp som går ned i orkestergraven, og gråhvite røykspiraler som iblant velter inn over scenen og gir den et drømmeaktig preg. Ikke et møbel, og ingen andre rekvisitter enn eksemplaret av Amtstidende som Rebekka overrekker til Rosmer i tredje akt. Rektor Kroll er ulastelig antrukket i grå dress, Rosmer er ledigere og mer sportslig kledd, mens Rebekka går i en livsbejaende blomstret kjole i sterke farger, som hun riktignok etter hvert nesten skjuler under en beige strikkejakke.
Eirik Stubø har valgt en ytterst krevende spillestil som igjen bringer tankene hen på Eg er vinden: I det meste av stykket står skuespillerne med ansiktet vendt mot publikum, og sier sine replikker i et intenst og medrivende samspill, men nesten uten å bevege seg, ofte uten at blikkene deres møtes. Denne spillestilen er spesielt utfordrende på den store hovedscenen, og den gjør det heller ikke lett for publikum: I sluttscenen er det for eksempel umulig å følge de skiftende ansiktsuttrykkene til både Eindride Eidsvoll og Petronella Barker, og det bør man nok kunne, skal man virkelig forstå hva som skjer.
All utvendig fysisk ekspressivitet er redusert til et absolutt minimum. I slutten av tredje akt, når Rebekka innrømmer at det er hun som mer eller mindre bevisst har drevet Beate i Møllefossen, sitter hun riktignok utmattet i trappen, og det samme gjør Rosmer i sluttscenen. Men bortsett fra å gå ut og inn av scenen, står skuespillerne for det meste stille på samme sted, og likevel er spillet noe av det mest betagende og intense jeg har opplevd. Det er glimrende replikkinstruksjon, og stor skuespillerkunst.
Eirik Stubø har kortet ned på dialogene, han har modernisert språket. Her framstår ikke lenger Rosmersholm som et borgelig drama, med stor forståelse for Ibsens tekst tolker han stykket som en klassisk tragedie. I motsetning til Terje Mærli som i sin 1998-oppsetning la størst vekt på kriminalintrigen - hvorfor døde Beate? – er Eirik Stubø opptatt av skyldsspørsmålet – hvem har ansvaret for Beates død? I hans tolkning tar Rebekka sitt ansvar fullt og helt. Uten å prøve å unnskylde seg forteller hun Rosmer og Kroll nøyaktig hva hun har gjort. Alene med Rosmer avslører hun motivet for sine handlinger: Det «ville, ubetvingelige …. stygge» begjæret hun følte for Rosmer, et begjær hun nå tar avstand og nesten ikke skjønner: Hun er blitt «adlet av det rosmerske livssynet».
Men samtidig er det ikke tvil om at dette «rosmerske livssynet» er forkrøplet og livsfiendtlig. De som ennå måtte ha ment at det er noe politisk storslagent og realistisk ved Rosmers prosjekt om å få folk til ved egen kraft å forvandles til glade adelsmennesker, vil bli skuffet. Slik Eindride Eidsvold framstiller Johannes Rosmer er det ikke mulig å tvile på at Ibsen her holder dommedag over seg selv.
Eirik Stubøs Rosmer er for øvrig oppsetningens store gåte: Helt fram til stykkets siste fem-ti minutter er han en veik, ubestemmelig, selvopptatt og tiltaksløs mann, en litt degenerert representant for en gammel og trett slekt. Når han tvinges til å se i øynene at Beate ikke var sinnssyk, er han på vei til å utvikle seg til en tragisk helt: Han skjønner at han er medansvarlig for hennes død, for han tolket hennes seksuelle begjær som et utslag av sinnssykdom, og avviste henne.
Ibsen lar Rosmer ta konsekvensene av sin nyvunne erkjennelse: I en gudløs verden der det ikke er noen «dommer over oss, får vi holde justis selv», sier Rosmer, og hånd i hånd med Rebekka går han mot Møllefossen. Eirik Stubø har gjort en radikal endring: I sluttscenen utheves Rosmers sadistiske ønske om å se Rebekka drukne i fossen. Som hos Ibsen sier Rosmer riktignok «nå legger jeg min hånd på ditt hode. Og tar deg til ekte som min rette hustru», men når han sier dette, lar Stubø ham sitte langt ut på venstre side av scenen mens Rebekka står ensom på den høyre. Og når Rebekka besluttsomt går mot Møllefossen, blir Rosmer sittende. Helt til teppet er gått ned.
Dette er ikke lett å skjønne hva Stubø egentlig har villet med denne nye slutten, men den kan vanskelig tolkes annerledes enn at han ser den livskraftige Rebekka som Rosmersholms tragiske heltinne, nok et offer for det livsfiendtlige «rosmerske livssyn», mens Rosmer her er en feig og forkrøplet mann som ikke orker å ta ansvar for sine handlinger, men føler en pervers nytelse når kvinner ofrer livet som bevis på at de elsker ham.
Den uventede slutten kom som et sjokk. Men selv om jeg til dels er uenig i tolkningen, endrer den ikke på hovedinntrykket: Denne Rosmersholm er den idémessige mest interessante og dramatisk mest spennende jeg har sett, og alle skuespillerne, fra Petronella Barker og Eindride Eidsvold til Frøydis Armand som Madam Helseth, er fantastiske.

.

Publisert: 29.08.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!