Siste kritikker:

En skuffende opplevelse

Grusomhetens Teater: «Amazonas»

Idé og regi: Lars Øyno Scenografi: Tormod Lindgren Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther Med blant andre Odille Annette Heftye Blehr, Hanne Dieserud og Lars Brunborg

Med «Amazonas» klarer ikke Grusomhetens Teater å utnytte sitt spesielle scenespråk til å formidle sitt budskap til tilskueren.

Amazonas hadde premiere 15. oktober i Krakow under en europeisk dramafestival der hvert teater lager sin egen versjon av et stykke som et annet av de deltakende teatrene har satt opp tidligere. Teater Karussell fra Lichtenstein presenterte en forestilling med utgangspunkt i Lars Øynos Den stygge andungen fra 2006, mens Amazonas er basert på et manuskript av den polske dramatikeren Michal Walczak. «Ved å utveksle dramatiske tekster fra sine respektive repertoar, settes rammen for en internasjonal drama-utveksling. Nye perspektiver på tekster vil tre fram», forklarer Grusomhetens Teater.

Om og om igjen bretter en gammel kone på en plastpose fra et supermarked. Inn kommer tre menn og to kvinner som flakser og kakler som en hønseflokk. Lenge. Så forlater mennene scenen, mens de to kvinnene, ettersittende og sexy kledd, løper utfordrende rundt på trendy skyhøye hæler, mens de med mellomrom hilser og vifter til kjente (kjendiser?)

I neste scene forteller Odille Annette Heftye Blehr at hun er til audition på Nationaltheatret. Hun starter med en sterkt overspilt tolkning av Frøken Julie, og går deretter over til å synge et par musikalnumre. Sarkastisk overøser regissøren henne med superlativer i alfabetisk rekkefølge, fra «bra» til «ypperlig», før ensemblet gyver løs på henne og gir henne taktfast beskjed om at «du kommer ingen vei om du ikke viser puppen».

Så langt, så vel. Satiren over dagens overfladiske forbrukskultur stikker ikke dypt, og er langt fra original, men den er grei nok, selv om sparket til Nationaltheatret langt fra treffer blink. Men forestillingen er ennå ikke halvspilt, og snart går det virkelig over stokk og stein.

I Lars Øynos sceniske verden er de verbale innslagene redusert til det minimale, og budskapet formidles gjennom et overekspressivt kroppsspråk i en uendelighet av gjentakelser. Det er ikke alltid så lett å trenge inn i dette universet, men aldri har det vært så vanskelig som her.

Lars Øynos egen framstilling i programmet er ikke til større hjelp: «Det er i møte med det metafysiske at mennesket forstår sin bestemmelse og kan innrette seg anstendig. Naturen vi søker å bevare forventer en annen tilstedeværelse fra oss der det er lov til å stoppe opp. Amazonas er kaos, men basert på en absolutt orden. (...)Regnskogen er lungen, pusteorganet – anarkiet som holder oss i live på jorden. En ny vei for teatret må følge denne tanke».

Programmet har også et bilde av to forkomne indianere, og billedteksten lyder: «Det er sluttsummen på kassalappen som teller! Rema 1000». «Amazonas» er antakelig ment som et satirisk angrep både på forbrukersamfunnet og på vestens undertrykkende kristne kultur.

Men denne gangen klarer ikke det intense fysiske uttrykket å transcendere seg selv: Det er og blir utvendig og ganske uforståelig, til tross for død og oppstandelse, Jomfru Maria som spruter «melk» over folkemengden fra sin nakne pupp, et hestehode med ett øre, en korsfarer med sverd, for bare å nevne enkelte elementer.

Dessverre: Med Amazonas virker Grusomhetens Teater så selvtilfreds at det ikke lenger bryr seg om å kommunisere sitt budskap til tilskuerne. Da er det fare på ferde.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 1. november