Komilab-prosjektet går videre

Nationaltheatret, Teatret på Torshov Komilab. nr. 5: «De foreldreløse»

Av Dennis Kelly Oversatt av Thomas Seeberg Torjussen Regi: Terje Strømdahl Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva I rollene: Thorbjørn Harr, Mariann Hole, Jan Gunnar Røise

Med «De foreldreløse» fortsetter Torshovgjengen å undersøke forholdet mellom humor og alvor.

De foreldreløse hadde urpremiere under Edinburgh Fringe Festival i 2009, og ble tatt godt imot som en politisk treffsikker, men pessimistisk skildring av skyggesidene ved dagens britiske samfunn.

I programmet innrømmer Thorbjørn Harr, Mariann Hole og Jan Gunnar Røise at stykket har vært Komilab’ens «største utfordring hittil. (...) Tidligere har vi lett etter alvoret i komedien, nå leter vi etter komedien i alvoret.»

Det ser likevel ikke ut til at målet deres er å få oss til å le over den trøstesløse og deprimerende virkeligheten vi konfronteres med i stykket.: «Vår tese er at vi gjennom komediens virkemidler kan forsterke alvoret», skriver de til slutt.

Det er en interessant innfallsvinkel, i dette tilfelle består tydeligvis «komediens virkemidler» i «å ta det helt ut» og gå inn for et fysisk ekspressivt, utadvendt spill der skuespillerne utleverer sine skikkelser ved å identifisere seg helt ut med karakterene de fremstiller. Med tolkninger som iblant ikke skygger unna overspill, klarer de, spesielt i stykkets annen del, å formidle at De foreldreløse er et alvorlig politisk drama om en skremmende samfunnsutvikling.

En alvorlig tekst har imidlertid ikke den distansen til sine personer som kjennetegner komedien, og selv om det i de mest tragiske og vanskelige situasjoner alltid iblant vil oppstå øyeblikk og replikker som vekker latter hos den utenforstående, er det ikke nok til å skape en samfunnssatirisk komedie. Men skjønner jeg Torshovtrioen riktig, er det heller ikke det de har ment med sin Komilab. nr. 5.

Dagny Drage Kleivas scenografi er minimalistisk enkel: En lys blågrønn bakvegg, og midt på scenen et pent dekket bord der Helene (Mariann Hole) og hennes mann Daniel (Jan-Gunnar Røise) skal feire at hun venter deres andre barn. En blodig ung mann (Thorbjørn Harr) står plutselig midt i rommet. Det er Helenes bror, Leon, og han forklarer at han har hjulpet en ung fyr som lå knivstukket og skadd på gata like ved. Litt etter litt kommer sannheten for en dag, og den er en helt annen.

Vi blir kjent med de tre karakterene gjennom realistiske og hverdagslige dialoger som også står for framdriften i handlingen. I utgangspunktet er søskenparet Leon og Helene samfunnstapere nederst på rangstigen. Utsatt for omsorgssvikt og forsømt av barnevernet har de vokst opp under kummerlige forhold.

I dag er Leon en voldelig, mer eller mindre schizofren psykopat, med fortid som småkriminell. Helene derimot har klart seg, hun er gift med Daniel, en middelklassemann på vei oppover, men intellektuelt representerer hun et lavmål. Hun er dessuten totalt amoralsk, og er villig til hva det skal være, bare det gagner hennes interesser. Daniel, mannen hennes, en i bunn og grunn fornuftig og anstendig person, klarer ikke å stå imot press, hvilket blir skjebnesvangert for dem alle.

De foreldreløse har sin styrke i skildringen av «en verden preget av manglende kommunikasjon og av mistillit, der brutale ungdommer hersker med fysisk vold i gatene», skrev Independents anmelder etter premieren. Det er noe svært britisk over denne storbyslummen, som her er overført til norske forhold. Det gjør den likevel ikke helt gjenkjennelig, og man får håpe at den heller ikke blir det med det første.

Komposisjonsmessig halter stykket litt, spesielt i første del blir dialogene, spenstig og overbevisende gjendiktet til et variert norsk av Thomas Seeberg Torjussen, til tider så nitid realistiske at de blir langdryge, og ideen med å utstyre ekteparet med en femår gammel sønn som til slutt blir en slags deus ex machina, er dårlig integrert i den dramatiske helheten.

Men ned til minste mimikk framstiller de tre skuespillerne sine personer med en så imponerende innlevelse at man nesten glemmer at de spiller. Jeg er ikke i tvil om at jeg helst vil unngå å møte denne nye Thorbjørn Harr på en mørk gate en sen kveldstime!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 12. november

 

Publisert: 14.11.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!