Lett førjulscabaret
Av og med Herborg Kråkevik Tekstbidrag av Eduardo Arnesen, Erik Bergesen, Ola E. Bø, Arne Hjeltnes, Vetle Lid Larssen, Erik Ulfsby Regi: Erik Ulfsby Musikalsk ansvarlig: Kjetil Bjerkestrand En samproduksjon mellom Herborg Kråkevik og Det Norske Teatret
På Det Norske Teatret framfører Herborg Kråkevik en underholdende og sjarmerende førjulscabaret.
Over høyttalerne forkynner en høytidelig mannsstemme at vi snart skal få møte Danmarks norskeste norske, en bunadskledd vestlandskvinne som ikke kan drikke annet enn vannet fra heimbygda, hvilket føres inn i loftsleiligheten i København gjennom en spesialbygd slange.
Scenen er mørklagt, og musikken antar faretruende lyddimensjoner før lysene tennes: Inn vakler et forfyllet kvinnemenneske som styrter bort til serveringsbordet der det står oppstilt champagneglass, tømmer det ene glasset etter det andre før hun går løs på selve flasken, og ender med å synke ned foran skrivebordet med en sigarett.
En effektfull åpning, og en ondsinnet utlevering av nordmenns atferd ute i Den Store Verden, her representert ved Danmark.
På et ganske overbevisende, om enn litt snøvlete dansk, forklarer Herborg Kråkevik oss hvorfor hun har funnet seg til rette i Danmark: den fordums avholdskvinnen fra det strenge norske vestland falt pladask for den lett tilgjengelige champagnen, og for utvalget av dagligvarer: Tyve slag leverpostei på den danske supern mot fattigslige to Stabbur-varianter på norske Rema!
Dermed har hun fått anledningen til å fyre løs mot Norge og nordmenn, hvilket hun gjør i en rekke numre, noen riktig morsomme og treffsikre, andre mer likegyldige og forutsigbare. Overbevisende imiterer hun kjente, og ukjente, menn og kvinner: Som Ingvild Bryn gjør hun effektivt narr av NRK/Dagsrevyens nyhetsprioritering, mens hun senere lager en fornøyelig parodi på redaktør Harald Stanghelle, og i Mette Marits skikkelse våger hun seg til og med på å drive litt gjøn med vårt kjære kongehus.
Det er aftenens dristigste sketsj. Så er da heller ikke Kjære landsmenn ment som politisk satire, den er en musikalsk cabaret der Herborg Kråkevik først og fremst vil ha oss til å le gjenkjennende av oss selv og våre særegenheter. Kvaliteten på tekstene hun framfører med humørfylt overskudd er som sagt varierende, men iblant riktig god, som i sketsjen der hun både spiller engelsktalende nordmann og italiener på jakt etter en flaske rødvin, et morsomt nummer der sluttpoenget virkelig sitter.
Positivt er det også at forestillingen etter hvert blir dramatisk strammere, slik at sangnumrene kommer bedre til sin rett, hvilket de fortjener. Gjennom de musikalske innslagene gir Herborg Kråkevik uttrykk for et mer nyansert syn på gamlelandet, fra «Dar kjem dampen» til den poetisk sterke tolkningen av «Ja, vi elsker» som helt i tråd med tittelen avslutter Kjære landsmenn.
Så kan man naturligvis spørre om en lettvekter av en musikalsk cabaret, uansett hvor sjarmerende og underholdende den er, hører hjemme på repertoaret til et institusjonsteater. Slik jeg ser det, bør også institusjonsteatret gi plass til alle scenekunstens uttrykk, så lenge de holder kvalitativt mål. Det gjør denne forestillingen, og det skyldes Herborg Kråkeviks inntagende scenepersonlighet. Hun står fram som en uredd og dristig underholder som gavmildt gir av sitt overskudd, samtidig som hun i nært samarbeid med regissør Erik Ulfsby også viser seg å være en skuespiller som bevisst bygger opp den scenepersonligheten hun vil vise oss.
Dermed tilbyr både Nationaltheatret og Det Norske Teatret underholdende førjulsforestillinger som på hver sin måte kan glede publikum. Det er også en av teatrets mange oppgaver.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21. november
Din kommentar:
Kjære landsmenn
Herborg Kråkevik
Foto Mona Nordøy
Kjære landsmenn
Herborg Kråkevik
Foto Mona Nordøy