Siste kritikker:

En vanlig teaterhelg

Oslo en rik teaterby med et allsidig tilbud. På sju ulike scener spiller landets to største institusjonsteatre et variert repertoar som spenner fra musikaler som "Rockeulven" og "Evig ung" til klassikere som "Hedda Gabler" og "Hamlet", denne siste i en helt spesiell tolkning, via komediekunst av høy klasse som "Kunst", politisk teater som "Abrahams barn" og "De foreldreløse", og utfordrende tekstnære dramatikerpresentasjoner. Men Nationaltheatret og Det Norske Teatret er bare en del av teaterlivet i Oslo, og en anmelder som ønsker å følge med i det som skjer har travle dager.

På sju ulike scener spiller landets to største institusjonsteatre et variert repertoar, men de er bare en del av teaterlivet i Oslo, og en anmelder som ønsker å følge med i det som skjer har travle dager. Uken som var er et godt eksempel.

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
Onsdag gjestet Teater Ibsen Nationaltheatret med de to siste forestillingene av Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.
Gymnaslærer Pedersen ble filmet i 2005, men Teater Ibsens versjon av Forsøk på å beskrive det .... er så vidt vites første gangen en roman av Dag Solstad er blitt overført til scenen. Resultatet er overraskende vellykket.
Det skyldes nok at Anders T. Andersen som har hatt ansvaret for både dramatisering og regi, har vært så engasjert i originalen at det har vært viktigere for ham å tolke forfatterens intensjoner enn å sette sin personlige signatur på sceneversjonen. Han har latt Dag Solstads egne ord være det bærende elementet i forestillingen, og det er ikke vanlig i dagens teater at en regissør lar teksten spille en så viktig rolle.
Anders T. Andersen følger romanen nøye, og gjennom Per Manings videoprojeksjoner, et viktig scenografisk element som stadig illustrerer teksten, får han fram at det egentlig er Dag Solstad som gjengir historien til barndomsvennen AG Larsen. Men på scenen er det AG Larsen selv som forteller om sitt liv på Romsås, mens naboene over gangen, Ylva og Bjørn Johnsen, stadig stepper inn som tredjepersonsfortellere/kommentatorer.
Et meget vellykket grep som skaper dramatisk variasjon og spenning, samtidig som det lar Dag Solstads vittige selvironi komme til sin rett. Men Solstad må selv ta ansvaret for at den melodramatiske slutten bryter med premissene for fortellingen, og ikke lenger gir plass til innsiktsfull humor.
Skuespillerne Espen Klouman Høiner og Ole Christoffer Ertvaag, to for meg hittil ukjente navn, ivaretar og framhever rikdommen i replikkene, og ned til minste detalj forsvarer Marte Engebrigtsen forfatterens – og fortellerens - ugjennomtrengelige kvinneklisjé.
Skaff meg en tenor
Avstanden er enorm mellom det nære og tette uttrykket i Teater Ibsens forestilling og den overdådig burleske farsen Skaff meg en tenor, som hadde premiere på Oslo Nye dagen etter.
Anders Hatlo er her en kolerisk operadirektør som i raseri skriker ut alle replikkene sine, Ola Furuseth hans tilsynelatende beskjedne assistent, Geir Kvarme den store operastjernen, og Morten Røhrt en innpåsliten piccolo. De fire kvinnene - Henriette Faye-Schjøll, Birgitte Victoria Svendsen, Trine Wenberg Svensen og Kari-Ann Grønsund – gjør sin nytte i handlingen som reaksjonære klisjeer.
Moroteater er den svenske regissøren Anders Aldgårds spesialitet. Det tar tid før intrigens mangfoldige elementer er kommet på plass, og selv om et forventningsfylt og velvillig publikum stadig brølte av latter før pause, var det først i annen del det virkelig tok av. Men da ville jubelen heller ingen ende ta. Dette er folkelig teater som nok vil få mange til å le, og som på premieren moret så ulike politikere som Carl og Eli Hagen, og Kristin Halvorsen.
Build me a mountain
På Black Box Teater hadde frigruppen Verks nye produksjon, Build me a mountain, også premiere torsdag.
Verk produksjoner har denne gangen samarbeidet med den danske dokumentardramatikeren Daniel Wedel, og utgangspunktet for forestillingen er det historiske møtet mellom Bertolt Brecht og den finske forfatterinnen Hella Wuolijoki i 1940, da Brecht med kone og elskerinner oppholdt seg på hennes gods i Marlebäck mens han ventet på visum til Statene.
Mens krigen raste i Europa, bygget de opp en beskyttet alternativ virkelighet i Marlebäck, som her gis uttrykk i et fantasi-eggende scenebilde der både dukker og levende mennesker fungerer som rekvisitter, velstelte potteplanter symboliserer de dype finske skoger, og to scener bak hvite scenetepper, den ene til høyre og den andre til venstre, understreker teatrets betydning for både Brecht og Hella Wuolijoki, og minner om at Brecht samarbeidet med Hella om Herr Puntila og drengen hans, Matti.
I Build me a mountain som Anders Mossling, Håkon Wassvik og Saila Hyttinen spiller på engelsk, blir vi vitne til en voldsomt teatralsk «dekonstruksjon» av fortellingen om godseieren Puntila, en snill og generøs mann når han er full, men kald og kynisk som edru. Perspektivet veksler mellom dagliglivet på Marlebäck, og de to forfatternes divergerende oppfatning av hvordan nøkkelscener i «Puntila» bør fremstilles.
Samtidig understrekes det hele tiden at selv om forestillingen i utgangspunktet bygger på dokumenterte hendelser, er dette teater, og teater av det melodramatiske slaget: Skuespillerne benytter seg av et nesten manisk ekspressivt fysisk overspill, de hopper og danser mens voldsomme lydeffekter understreker at mens man på Marlebäck nyter livet etter beste evne, faller bombene over Europa. Brecht skrev i sine memoarer at «Puntila betyr nesten ingenting for meg, krigen betyr alt; om Puntila kan jeg skrive nær sagt alt, om krigen ingenting», et sentralt spørsmål som også vektlegges i forestillingen.

Umiddelbart er Build me a mountain en sterk, men krevende opplevelse, og det var først etterpå, da jeg hadde fått satt meg inn i historien bak dramaet, at brikkene falt på plass. Forestillingen hadde premiere i Helsinki, og for et finsk publikum er nok det meste velkjent. Det er det ikke i Norge, og jeg tror tilskuernes opplevelse ville vunnet på at skuespillerne utvidet den korte innledningen som åpner stykket.
Når det er sagt, er Build me a mountain en kunstnerisk gjennomført oppsetning med mange lag, skapt av scenekunstnere som er opptatt av at teater skal presentere aktuelle og viktige problemstillinger, selv om jeg må innrømme at her gikk noen meg hus forbi.
Onkel Sam
Norsk-pakistanske Toni Usman vil også bruke teatret til å uttrykke viktige problemstillinger som opptar ham, og det gjorde han i Onkel Sam, en annen fredagspremiere, denne gangen på Litteraturhuset.
I litt over en time alene på scenen gir han oss et nytt og interessant innblikk i hva det betyr å være både norsk og pakistaner. Han forteller oss om en av Pakistans store forfattere, Saadat Hassan Mano, som skrev ni brev til Onkel Sam, der han som Onkelens pakistanske nevø tar opp sitt lands forhold til stormakten USA. Gjennom en sammenfatning av landets litt over 60-årige historie fortsetter Tony Usman der Mano slapp, og stiller en rekke relevante og brennbare spørsmål om USAs internasjonale politikk.
Resultatet er en både artig og lærerik forestilling som med fordel kunne inngå i Den kulturelle skolesekkens repertoar for videregående skoler.
Konklusjon
En som alltid givende teateruke er over. Men en spennende opplevelse måtte jeg avstå fra: Torsdagens samtale mellom de tre dramatikerne Jon Fosse, Mark Ravenhill og Simon Stephens på Dramatikkens hus!

Jeg er blitt gjort oppmerksom på en alvorlig feil i denne artikkelen som sto i Klassekampen mandag 28. november: Det er ikke første gangen en roman av Dag Solstad dramatiseres: 2. september 2000 hadde Nationaltheatret premiere på Sjenanse og verdighet i regi av Marit Moum Aune,med danser Ingrid Lorentzen og Kai Remlovs stemme, som det står i Nationaltheatrets arkiv. Jeg legger meg flat!

Publisert: 29.11.11 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentarer (3):

Niels P Underland	25.01.12 05:44
Så flott at du klarer å få med deg så mye, svært verdifult for oss alle.
Niels P Underland	11.12.11 00:02
Så flott at du klarer å få med deg så mye, svært verdifult for oss alle.
Nils Petter Mørland	01.12.11 14:53
Benytter anledningen til å invitere deg på Det Andre Teatrets programserie DKS EXPO hvor vi lørdag viser Teater Jokers "Baron von Munchausens Sannheter!" kl.14:00 på Oslos nyeste teater med påfølgende samtale og intervju. www.detandreteatret.no