Ambisiøs musikal, svakt manuskript
Av Adrian/Bjørnov/Sørli Ny dramaturgi og ny tekst: Axel Hellstenius Omsetjing og ny tekst: Ola E. Bø Regi: Hilde Andersen Musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen Scenografi/kostymer: Milja Salovaara Koreografi: Un-Magritt Nordseth Med Heidi Gjermundsen Broch, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Jynge med flere
Regissør og skuespillere gjør alt de kan for å redde et tynt musikalmanus, og lykkes et godt stykke på vei.
«Which Witch» er tidenes mest ambisiøse norske musikal. Konsertversjonen var et bestillingsverk for Festspillene i Bergen i 1987. Høsten 1992 hadde musikalen premiere på Piccadilly Theatre i London. Anmelderne var nådeløse. Etter tre måneder ble den tatt av plakaten. Den var blitt sett av over 70 000, men prosjektet endte med et stort underskudd. Kanskje ikke så rart at ingen norsk teatersjef hittil har latt seg friste til å sette opp «Which Witch». Men Vidar Sandem har tidligere vist at han ikke er redd for å ta sjanser, og onsdag hadde musikalen premiere på Det Norske Teatrets Hovudscene.
Dollie de Luxes manager Ole A. Sørli skrev den første librettoen i nært samarbeid med Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Men i London var regissør Piers Haggard ansvarlig for teksten, og i årets versjon har både dramatiker Axel Hellstenius og dramaturg Ola E. Bø videreutviklet det opprinnelige manuskriptet. De har diktet opp en rammehistorie, og forenklet handlingen noe i forhold til den engelske versjonen som man på nettstedet whichwitch kan følge fra scene til scene, men ellers har de ikke tatt seg store friheter. Den «nye teksten» det vises til i programmet er antakelig de talte dialogene. Stort sett er de mindre banale og sentimentale enn sangtekstene, men de er langt fra overbevisende.
Når teppet går opp, befinner vi oss i et uendelig stort hvitt bibliotek. Der skal vi fortsette å være, og bøkene i hyllene blir da til gamle borgers stiliserte murer. En ung lyshåret og hvitkledd kvinne (Heidi Gjermundsen Borch) kommer for å hente boken hun har bestilt, den berømte «Heksehammeren», «Malleus Maleficarum», fra 1486, selve grunnboken for all hekseforfølgelse, og verket som handlingen i «Which Witch» er hentet fra. I det hun leser høyt fra den kvinnefiendtlige latinske teksten, befinner vi oss flere hundre år tilbake i tiden
«Which Witch» er historien om den vakre Marias håpløse kjærlighet til den katolske biskopen Daniel (Paul-Ottar Haga). Han gjengjelder hennes følelser, men vil ikke gå over til Luthers protestantisme selv om han da vil kunne gifte seg med henne. Daniel har også en søster, den onde og herskesyke Anna. Hun har planlagt en strålende karriere for ham i kirken, og skyr ingen midler for å hindre ham i å velge Kjærligheten framfor Plikten og Karrieren. Hun er stykkets egentlige heks, og hun går av med seieren: Hun får Maria brent på bålet.
Som scenedramatikk for et voksent publikum er «Which Witch» ingen god tekst, og selve slutten er et mislykket antiklimaks. Men også persontegningen er svak og ganske usammenhengende: Maria oppfører seg for eksempel dumt og hysterisk i det ene øyeblikket, mens hun i det neste framstilles som tidens første selvstendige og uavhengige kvinne, og Daniel virrer uavlatelig mellom å elske Maria og svike henne, uten at hans brå skiftninger forklares. Nå skal man kanskje ikke stille så store krav til en musikals dramatiske kvaliteter, men på godt og vondt er det er noe så voldsomt ambisiøst med «Which Witch» at det er vanskelig å la være. Den melodramatiske kjærlighetshistorien appellerer for øvrig utvilsomt til tenåringsjenter, som i tillegg vil få en nyttig og tankevekkende innføring i et mørkt kapittel av europeisk kirkehistorie.
Musikken er naturligvis forestillingens viktigste element. Dette er ikke mitt område, men jeg opplevde flere gode melodier, og Dollie de Luxes særegne blanding av rock og opera har utvilsomt en spesiell sjarm, men iblant ble det vel langdrygt. Med sin lange erfaring med operaoppsetninger skaper regissør Hilde Andersen en fin balanse mellom de sungne og de talte partiene. Heidi Gjermundsen Broch, Paul-Ottar Haga, Gjertrud Junge og resten av ensemblet synger godt. De gjør alt som står i deres skuespillermakt for å redde teksten, og rett skal være rett – et godt stykke på vei lykkes de.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 29. august
Publisert: 31.08.08 av IdaLou Larsen