Siste kritikker:

Veien til undergang

Nationaltheatret, Malersalen og Teater Ibsen: »Entropi»

Av Christopher Nielsen Regi Anders T. Andersen Scenografi: Erlend Birkeland Med Marte Engebrigtsen, Ole Christoffer Ertvaag, Anders Mordal, Marte Magnusdotter Solem, Fridtjov Såheim

I «Entropi» gir Christopher Nielsen en skremmende skildring av mennesker på vei rett inn i undergangen.

Etter å ha tatt en avstikker til mer eller mindre «normale» mennesker på Oslo Øst med Hustyrannen, vender Christopher Nielsen tilbake til taperne i vårt vellykte samfunn, de «verdiløse» menneskene som befolket hans dramatiske gjennombruddsstykke. Men denne gangen har han plassert dem i en helt annen situasjon, og selv om hans skildring av dem er like nærgående og like innsiktsfull, betrakter han dem også med en ny distanse, og bruker dermed deres skakkjørte liv til å si noe om verden i dag.
Tre tunge rusmisbrukere, den stadig rasende og aggressive Heidi (Marte Engebrigtsen), den meget homofile Eskil som digger katolisismen (Ole Christoffer Ertvaag), og halvgamle Nils Ni-liv Nilsen (Anders Mordal) som antakelig har verdensrekord i å overleve overdoser, og ikke tåler homser, er med på et nytt behandlingsopplegg. Det er oppfunnet av en viss Bobby Boyle, en tidligere narkoman som så lyset takker være Walt Disneys Dumbo, en selvironisk hentydning til Christopher Nielsens egen Slipp Jimmy fri.

Selv om Nielsen nytter høvet til å gjøre narr av tidens neppe særlig effektive psykologiske mirakelkurer, ser behandlingen først ut til å funke, antakelig fordi de tre misbrukerne selv gjerne vil den skal gjøre det.

Men så kommer den alkoholiske kokainavhengige overklasse-Christian (Fridtjov Såheim) med i gruppen, og det tar ikke lang tid før han med bevisst malise bruker sin overlegne intellektuelle arroganse til å få hele opplegget til å sprekke.

Snart raser deltakerne mot hverandre, snart mot gruppelederen Liv (Marte Magnusdatter Solem), og Christians tidlige konstatering om at entropien regjerer slik at alt ender med å falle fra hverandre, og ender i kaos, får sin eklatante bekreftelse i stykkets siste scene. Men er det kanskje ikke nettopp undergangen samtlige trekkes mot?

Gjennom Christians funderinger retter Christopher Nielsen et skarpt kritisk blikk mot dagens samfunn, ikke minst mot vår tids tendens til verdirelativisering. Det er et dystert verdensbilde han tegner, men hans utleverende og treffsikre skildring av de fire rusmisbrukerne, og av deres naive, ikke særlig skarpe leder, skaper en rekke absurde og komiske situasjoner, som understrekes av morsomme replikker med desperat humor.

Skuespillerne skaper skremmende, både fysisk og psykisk realistiske skikkelser av ulike samfunnstapere på vei mot undergangen, og selv om enkelte av de vittige nyansene i Nielsens tekst iblant blir litt borte i Anders T. Andersens kjappe og rytmiske regi, moret premierepublikummet seg kongelig gjennom hele stykket,

De voldsomme lattersalvene var litt forbausende, stykkets alvorlige undertone tatt i betraktning, ikke minst fordi teksten i seg selv utvilsomt maner til ettertanke. Men undergang er kanskje et hipt tema i våre dager?

Anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 23. januar