home

Ujevnt debutstykke

Det Norske Teatret, Scene 3 «Vinterlangt»

Av Andrew Sheridan Omsetjing: Ragnar Hovland Regi: Line Rosvoll Med Emil Johnsen, Marie Blokhus, Jan Grønli, Kyrre Hellum, Britt Langlie

I debutstykket «Vinterland» tar britiske Andrew Sheridan opp en viktig, aktuell problemstilling, men hans menneskeskildring blir dessverre altfor endimensjonal

Den britiske Bruntwood-prisen har som mål å oppdage nye dramatiske talenter, og vurderer derfor bare innsendte manus som ikke allerede har vært oppført på en scene. Sammen med tre andre vordende dramatikere vant skuespiller Andrew Sheridan prisen i 2008, og Vinterlangt ble uroppført i Sheridans hjemby Manchester, og deretter overført til London.
Det Norske Teatrets Scene 3 som med vekt på regi og skuespillere, og minimal scenografi, presenterer nye scenetekster, har valgt å starte vårsesongen med stykket, oversatt av Ragnar Hovland og i regi av Line Rosvoll.
Vinterlangt består av ti scener, I den første befinner hovedpersonen Oscar seg fremdeles i morens mage, deretter følger vi ham, stort sett med to års mellomrom, gjennom en nærmest usannsynlig kjærlighetsløs og ulykkelig barndom fram til dagen han fyller 15.
Sheridan ønsker tydeligvis å gi en ikke bare realistisk, men naturalistisk skildring av totalt følelsesløse mennesker i et iskaldt moderne bysamfunn: Når Oscar er fire år, orker ikke foreldrene hans å ha noe med ham å gjøre lenger: «Eg skulle ha drukna han i kanalen. Kutta han i småbitar med kniv og gaffel. Gitt han som føde til laushundar. Eg skulle ha stukke han gjennom hovudet med tynne strikkepinnar», utbryter moren, og faren og hun nærmest truer besteforeldrene til å overta ansvaret for ham. De gjør det, men bare av ren plikt, for de er også fullstendig ute av stand til å føle noe for andre mennesker.
Andrew Sheridan tegner et bilde så dystert og mørkt at det nærmer seg det usannsynlige, og når forfatteren, tydeligvis for å nyansere og utdype morens og bestemorens karakterer, lar dem utbryte «eg elskar deg» uten at det bekreftes av det de foretar seg, blir det rett og slett svulstig og litt pinlig.
Enkelte av de ti scenene føyer seg dårlig inn i helheten, det ambivalente møtet mellom bestefaren og en foretaksom homse sier for eksempel lite om bestefaren og enda mindre om Oscar som bare ligger og sover i en spebarnsvogn, enda han etter sigende er to år.
Som åtte-åring treffer Oscar selv en pedofil, men takket være sin omtrent overnaturlige høye intelligens og intuisjon, går han ikke bare uskadd, men seirende ut av møtet.
For allerede lenge før han har fylt ti år snakker Oscar usannsynlig klokt og voksent, og selv om han av en eller annen mystisk grunn ikke klarer å få noen venner på skolen, er han likevel det eneste lyspunktet i en ond og kald verden. Det virker som om Sheridan bruker skikkelsen til å uttrykke sin tro på at det gode i mennesket overlever alt, selv om verdens undergang riktignok kanskje truer i stykkets sluttscene.
Jan Grønli som kolerisk og autoritær bestefar, Britt Langlie som lidende bestemor med uante raserireserver og ikke minst Emil Johnsen som overbegavet guttunge, skaper fine, sammensatte skikkelser, Kyrre Hellum er slesk og innsmigrende som to ulike homsetyper, og spiller også faren til Oscar, mens Marie Blokhus er moren – to vanskelige roller, fordi de rett og slett er for ensidige til å være troverdige.
«Vinterlangt» er et ujevnt stykke, og det skyldes først og fremst dramatikerens hang til endimensjonal menneskeskildring, for selve problemstillingen, barns vanskelige oppvekst i taperfamilier, er aktuell nok i dagens samfunn.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 28. januar

Publisert: 31.01.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Vinterlangt

Vinterlangt

Emil Johnsen

Foto Dag Jenssen

Vinterlangt

Vinterlangt

Jan Grønli og Kyrre Hellum. I bakgrunnen Britt Langlie og Marie Blokhus

Foto Dag Jenssen

Vinterlangt

Vinterlangt

Emil Johnsen og Marie Blokhus

Foto Dag Jenssen