home

En kynisk kommentar til kjærligheten

Riksteatret: «Anna Karenina»

Av Leo Tolstoj Dramatisert av Armin Petras Oversettelse, bearbeidelse og regi: Morten Borgersen Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara Med Gørild Mauseth, Håkon Ramstad, Per Kjerstad og flere

Riksteatrets oppsetning er profesjonell og gjennomført, men blir et for lettvint angrep på Den Store Kjærligheten.

Etter delvis å ha vært publisert som avisføljetong, kom Anna Karenina ut i bokform i 1877, og gjennom årene er historien om Anna Kareninas og Vronskijs destruktive kjærlighet blitt til ballett, teater, film og tv-serier. På repertoaret i vår har både Riksteatret og Nationaltheatret sceneversjonen til den tyske regissøren, teatersjefen og dramatikeren Armin Petras. Riksteatret er først ute med Oslo-premiere onsdag i forrige uke , og turnépremiere 15. februar i Alta, fødebyen til Gørild Mauseth, oppsetningens Anna Karenina.

Hovedtemaet i Anna Karenina er den romantiske og lidenskapelige kjærlighetens destruktive konsekvenser, men i boken, som er på rundt 800 sider, tar Tolstoj også opp flere av tidens samfunnspolitiske spørsmål, som Russlands begynnende industrialisering og motsetningen mellom by og land.

Disse temaene har Armin Petras konsekvent kuttet ut, hos ham dreier alt seg om de tre parene som også står sentralt hos Tolstoj: Anna Karenina og Vronskij, Annas bror Stepan og hans kone Dasja, og den unge Kitty som etter å ha vært håpløst forelsket i Vronskij, til slutt blir gift med Levin.

Det nedtones her, men i romanen er Vronskij greve og rittmester, Stepan fyrste og Levin adelsmann og godseier. De representerer et forgangent samfunn, der ekteskapet var kvinnens eneste karriere.

Men stykkets tre kvinneskikkelser varsler at også i 1880-årenes Russland var en ny kvinne på fremmarsj: Anna Karenina trosser samfunnets regler, hun velger å leve ut kjærligheten, og går fra både mann og barn; Stepans hustru Dasja nekter lenge å godta mannens stadige utroskap, mens hennes yngre søster Kitty selv bestemmer seg for å gifte seg med Levin, en kjærlighet som fra hennes side bygger på fornuft, ikke på lidenskap, og som dermed blir redningen for begge ektefellene.

Armin Petras har gitt sin sceneversjon en ukonvensjonell dramatisk form: Handlingen drives framover gjennom en en rekke konfrontasjoner der romanens mennesker veksler mellom å snakke sammen, og i tredjeperson gjenfortelle hva de gjør og tenker. De to uttrykksformene glir stadig over i hverandre, og gjør at dramatiseringen beholder romanens doble dimensjon av nærhet og distanse til personene.

Scenograf Milja Salovaara lar historien utspille seg i et kjølig ensfarget hvitt scenebilde. Men veggene bærer tydelig preg av slitasje, og i annen akt er det bare en flyttbar søyle igjen av de mange som før pause antydet en aristokratisk storhetstid. Den kastes forøvrig raskt og resolutt ut ut av scenebildet. Et symbolsk uttrykk for at historien også tilhører vår tid?

I tråd med Tolstojs intensjoner er sceneversjonen en kynisk og aktuell kommentar til troen på Den Store Kjærligheten, en tro som står enda sterkere i vår tid enn i Tolstojs, selv om den stadig smuldrer opp i kontakt med virkeligheten – det viser dagens mange samlivsbrudd og høye skilsmisseprosent. Anna og Vronskij gjentar stadig at de «elsker» hverandre, men deres kjærlighetsforsikringer oppleves som tomme og hule påstander, hvilket de til slutt, med tragiske konsekvenser, også blir for Anna Karenina.

Ved å konsentrere seg om de tre parene får Armin Petras fram Tolstojs tidløse og treffsikre psykologiske innsikt i mekanismene som styrer forholdet mellom mann og kvinne, riktignok hele tiden sett fra mannens perspektiv. Men dette oppveies ved at Anna Karenina, slik Tolstoj skildrer henne, er en selvstendig, levende og sammensatt kvinneskikke, og romanen  er derfor først og fremst blitt lest som en tragisk kjærlighetshistorie, ikke som en utlevering av kjærlighet ved første blikk.

Riksteatrets oppsetning er vellaget og dyktig gjennomført, men i Morten Borgersens regi har dessverre ikke Gørild Mauseth  den nødvendige dypden og troverdigheten, hun klarer ikke å tilføre sin Anna Karenina ekte varme og nærvær, og fordi denne rollen bærer hele stykket, hjelper det ikke at alle rolletolkningene, for så vidt også Mauseths, er skikkelige og solide: Oppsetningen mister en viktig menneskelig dimensjon, og ender opp som et for lettvint angrep på den romantiske kjærligheten.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 13. februar

 


.

 

Publisert: 14.02.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Anna Karenina

Anna Karenina

Anna (Gørild Mauseth)

Foto Erik Berg

Anna Karenina

Anna Karenina

Anna (Gørild Mauseth), Karenin (Håkon Ramstad), Kitty (Ine Marie Wilmann) og Levin (Duc Mai-The)

Foto Erik Berg

Anna Karenina

Anna Karenina

Hele ensemblet

Foto Erik Berg