home

Uklart scenisk uttrykk

Black Box Teater: Jensen/Heltoft:

Womoon «fra bunad til burka» Co.produsert av Black Box Teater og Warehouse9

Tittelen «Womoon «fra bunad til burka» inngir forventninger. De innfris ikke

Jeg fikk dessverre ikke sett Grith Ea Jensens forrige produksjon, Turning into Saints, som hun laget sammen med Susanne Irene Fjørtoft, og som ble vist under Meteorfestivalen i Bergen, og på Black Box Teater. Med utgangspunkt i Jomfru Maria, Sankta Eulalia og Sankta Barbara skal hun der ha stilt spørsmålet om «fremmaningen av religiøse myter kan tåle dagens lys», og «i skjæringspunktet mellom liv og død, håp og lidelse, forløsning og tap» åpnet for «en teatralsk reise som omskriver de historiske livene til hellige mennesker i et moderne landskap».
Denne gangen samarbeider Grith Ea Jensen med danske Sille Dons Heltoft, og tittelen fra bunad til burka inngir absolutt forventninger. Når vi kommer inn i teatersalongen, sitter de to ved et bord til venstre på scenen, med PCer og mikrofoner foran seg. Bakveggen er en stor TV-skjerm, og på scenegulvet står to mindre tv-apparater. To kabinetter, ett til venstre og ett til høyre, kompletterer scenebildet, men spiller ingen rolle i forestillingen.
De første fem minuttene skjer det ingenting. Publikum får høre høylydt musikken ispedd en del menneskestøy, og med jevne mellomrom tennes nordlysbilder på det tre skjermene. Vanskelig å skjønne hvor de to vil hen med dette forspillet, men endelig tar det slutt, og, iført en besynderlig grønn «astronaut»drakt og et par aldeles voldsomme platåsko, inntar Grith Ea Jensen scenen, og kunngjør at hun skal smile mest mulig gjennom kvelden. Mens Sille Dons Heltoft skal beholde alvoret, slik at ikke forestillingen blir for flåsete.
Så går hun og setter seg igjen, og samtidig som opptak av samtaler om kvinners påkledning avspilles, viser tv-skjermene oss tekstene på engelsk og dansk. Vi får også se ulike videoer: en gang strever en burkakledd Grith Ea Jensen seg over Gjendeseggen, en annen går en vakker naken kvinne på ski gjennom Sahara. Helt mot slutten får vi se sterke bilder fra blodige skjønnhetsoperasjoner vekselvis med grove porno-opptrinn.
Til slutt kommer de to fram på scenegulvet og kunngjør at de har startet den nye kvinnebevegelsen Womoon, og at de begge er født revolusjonære.
Som feminist opplever jeg det positivt at kvinner retter søkelyset mot de negative utviklingstrekkene ved den såkalte «frigjøringen». Jeg klarer imidlertid ikke å oppleve det sceniske uttrykket de har gitt sitt budskap som meningsfylt eller tydelig. Men det er kanskje ikke så rart all den tid «reisen til Womoon ses som et fritt fall hvor bunaden og burkaen er gravitasjonspunktet og piratkopieringen av reisens inntrykk skjer gjennom YouTube-, Google- og Wikipediagenerasjonens øyne og ører». Jeg må bare konstatere at jeg tilhører en annen generasjon.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 13. februar
 

Publisert: 14.02.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Womoon

Womoon

I burka over Gjendeseggen