Siste kritikker:

Ett liv, tre personer

Det Norske Teatret, Scene 2: «Vi som er hundre»

Av Jonas Hassen Khemiri
Omsetjing: Marit Tusvik
Regi: Trine Wiggen
Med Kristin Grue, Ingunn Beate Øyen og Ragnhild Hilt

En for realistisk og utagerende instruksjon fratar «Vi som er hundre» drømmedimensjonen som er stykkets styrke.

Jonas Hassen Khemiri er født i Stockholm, hans mor er svensk, og faren fra Tunis. Han debuterte i 2003 med romanen med Et øye rødt, en stor suksess som ble oversatt til flere språk, også til norsk. Hans dramatikerdebut Invasjon! har nådd langt ut over Sveriges grenser, i Norge ble det spilt i 2008 på Teatret Vårt i regi av Bjørn Sæter, men ingen andre teatersjefer har dessverre valgt å sette det på repertoaret.
I 2010 spilte Rogaland Teater hans tredje stykke, Vi som er hundre, og samme år fikk oppsetningen Heddaprisen som «Årets forestilling». Lørdag 18. februar hadde «Vi som er hundre» premiere på Stocholms Stadsteater, og sist torsdag på Det Norske Teater i Oslo, satt opp av skuespiller Trine Wiggen.

«Vi som er hundre» følger en kvinne gjennom livet, ikke bare gjennom det som skjer henne fra hun blir født til hun dør, men like mye gjennom drømmene og fantasiene som aldri fullbyrdes, men som kanskje bedre uttrykker hennes sanne og komplekse personlighet enn «den virkelige virkeligheten»s hendelser.
Stykkets tre skuespillere, alle med ganske like kostymer, uttrykker tre fasetter av kvinnens mangslungne personlighet, knyttet til forskjellige perioder i hennes liv, og de tre er hele tiden sammen på scenen der de diskuterer og drøfter hva som virkelig skjedde, og hvorfor livet ble slik det ble.

Hennes unge jeg (Kristin Grue) en politisk engasjert idealist med lesbiske tendenser (kanskje en av grunnene til at hun slår opp med samboeren Arthur og reiser til utlandet), i stadig opposisjon til det meste i establishment, men altfor ungdommelig impulsiv og uregjerlig til å holde fast på noen av sine planer. Som voksen (Ingunn Beate Øyen) har hun utdannet seg til tannlege, hun har giftet seg med Arthur og fått barn, og er både lykkelig og vellykket, bortsett fra når hun i øyeblikk minnes sine ungdoms drømmer og fortviler over sitt forspilte liv. Den eldre (Ragnhild Hilt) er mest opptatt av å ha husdyr, med et smil gjennomskuer hun alle tidligere lisvløgner hun nå kan klare seg uten, hun har jo ikke noe annet å se frem til enn døden.

Er det i dødsøyeblikket kvinnen ser tilbake på sitt liv, og er det derfor hun husker de tre utgavene av seg selv i stadig debatt og sampill? På dette punktet er teksten noe uklar, men det spiller ikke så stor rolle. Vi som er hundre tar ikke sikte på å stille eksistensielle spørsmål ved menneskelivet, men er først og fremst en vittig satire over kvinneliv, med alvorlige undertoner og med tilløp til politisk snert: Er vi nordiske besteborgere så selvopptatte og selvtilfredse at vi ikke gidder å engasjere oss i protest mot verdens urett?

I form og innhold er stykket en oppfinnsom teaterfantasi, en leken komedie med sorgmuntre undertoner. Men den er også en vanskelig tekst der et presist og behersket samspill er nødvendig for å få fram det underfundige i replikkene, og på en og samme tid fremheve og minske det hårfine skillet mellom virkelighet og ønsketenkning.

Regissøren må legge større vekt på replikkenes indre innhold enn på det ytre, og det er her oppsetningen kommer til kort. De tre skuespillerne tolker sine roller med innlevelse og intensitet, men regien satser bevisst på en fullstendig realistisk spillestil, med en utagering som til tider er så voldsom at skikkelsene nærmest utleveres som karikaturer.

Dermed mister Vi som er hundre den besnærende drømmedimensjonen som er stykkets styrke, og resultatet blir en ganske platt psykologisk framvisning av menneskets mangslungne personlighet.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. februar