home

En sjelden opplevelse

Nationaltheatret, Torshov: "Et drømspill" av August Strindberg

Oversatt av Hans Heiberg Regi: Sofia Jupither Scenografi: Erlend Birkeland Kostymer: Ellen Ystehede Med Birgitte Larsen, Nicol Cleve Broch, Kim Haugen, Andrea Bræin Hovig, Henrik Rafaelsen, Kim Sørensen, Monna Tandberg og Per Tofte

I Sofia Jupithers regi blir «Et drømspill»s absurde perspektiv til en fascinerende og vittig teaterlek.

 Strindberg så «Et drømspill»  som en slags fortsettelse av sitt tidligere drømmespill, «Til Damaskus», og skriver i forordet at han har «prøvd å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form. Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig. Tid og rom eksisterer ikke, med en ubetydelig virkelighetskjerne spinner innbilningen seg ut og vever nye mønstre, en blanding av minner, opplevelser, frie påfunn, usannsynligheter og improvisasjoner.»

   Jeg har sett flere interessante oppsetninger av «Et drømspill», men Sofia Jupither er den første som fullt ut har gjenskapt stykkets absurde drømmeperspektiv: En rytme i stadig forandring, rolig og ettertenksom det ene øyeblikket, frenetisk og pulserende i det neste; brå, nærmest umotiverte, stemmingsskift; de underligste gestalter som dukker opp, forsvinner uten grunn, og uten grunn brått vender tilbake. Alt det som kjennetegner drømmens fullstendig inkonsekvente og ukronologiske logikk, blir her til en suggestiv, manende og fascinerende teaterlek, og den lille scenen på Torshov er langt fra å være til hinder for drømmens utfoldelse. I Erlend Birkelands fantasieggende scenografi blir den tvert imot den helt riktige rammen om menneskets ferd på denne jord.

  Torshovteatrets runde sirkusscene er omsluttet av en tung grå mur som bare brytes av en grønnmalt dør, og vi er stengt inne i det trange rommet. Scenen blir mørk, den grå muren forvandles til blå himmel med flakkende hvite skyer: Guden Indras datter har gått seg vill, og er på vei ned mot jorden, til menneskene som stadig klager over sin ulykke. Hun besøker Skamsund og Fagervik, og på sin vei møter hun Offiseren som forgjeves venter på sin elskede, den jordnære plakatklistreren, den yndige ballettpiken, hushjelpen Kristin og den mishandlede Line, karantenemesteren og den strenge læreren. I sine vandringer på jorden nøyer hun seg ikke med å iaktta menneskene, hun deler også deres skjebne. Av kjærlighet gifter hun seg med Advokaten som bekjemper all urett, men ekteskapet blir et helvete, og barnet de får legger bare stein til byrden. Dikteren hun tar med til den konkylieformede grotten Fingal, guden Indras øre på jorden, følger henne på ferden helt til hun vender tilbake til himmelen. Nå har hun sett, og selv erfart, at «det er synd på menneskene».

   Det aller mest fantastiske er Strindbergs tekst, hans presise gjengivelse av våre tanker og meninger, av vår moralske tro, av vår sorg og av vår glede. Vanvittig, men så gjenkjennelig nettopp i sin overdrivelse, er den ekteskapelige krangelen mellom Datteren og Advokaten om brente aviser, hårnåler og kålstuing, mens hele den gledesfiendtlige kristne moral blir avslørt i hans flammende preken om plikt, synd, straff, skyld og gjentakelsenes helvete.

   Sofia Jupithers replikkinstruksjon følger drømspillet til den ytterste konsekvens, og gir de ulike rollene nettopp den utvendige teatraliteten som stykket krever. Her er ingen psykologisk realisme, skuespillerne veksler mellom innlevelse og utlevering i en distansert spillestil som fremhever tekstens kyniske og intelligente vidd. Kim Haugen er kostelig som Offiseren, og lydhør som Datterens følgesvenn, Henrik Rafaelsen skaper en vittig og treffende karikatur av Advokaten, Kim Sørensen er velsignet normal og jordnær som Plakatklistrer, mens Nicolai Cleve Broch er Dikteren, stykkets mest alvorlige skikkelse. Andrea Bræin Hovig, Per Tofte og Monna Tandberg går med briljans ut og inn av en rekke ulike roller, mens Birgitte Larsen er en overbevisende Indras datter, lysende og sterk når hun bare betrakter menneskene, men sårbar og opprørsk når hun er et av dem.

   På Torshov er «Et drømspill» blitt en teateropplevelse av de sjeldne. 


Publisert: 02.09.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Et drømspill

Et drømspill

Birgitte Larsen (Indras datter) og Nicolai Cleve Broch (Dikteren)

Foto Gisle Bjørneby

Et drømspill

Et drømspill

Andrea Bræin Hovig som Ballettpiken, i bakgrunnen fra venstre Kim Sørensen (Plakatklistreren), Birgitte Larsen (Indras datter) og Kim Haugen (Offiseren)

Foto Gisle Bjørneby