home

Kjærlighet og død

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Anna Karenina»

Av Lev Tolstoj
En versjon for scenen av Armin Petras
Oversatt av Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi: Hanne Tømta
Scenografi og kostymer: Nora Furuholmen
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Med blant andre Ågot Sendstad, Erland Bakker, Henrik Rafaelsen, Kai Remlov

Nationaltheatrets «Anna Karenina» er en sterk og overbevisende opplevelse, og angår oss også i dag.

For litt over to uker siden hadde Riksteatret Oslopremiere på Morten Borgersens oppsetning av tyske Armin Petras’ sceneversjon av Tolstojs roman, Anna Karenina, og lørdag hadde Nationaltheatret premiere på regissør og teatersjef Hanne Tømtas tolkning av den samme dramatiseringen..

Til tross for at de to teatrene har samme utgangspunkt, Armin Petras’ dramatisering, er resultatet blitt to svært forskjellige forestillinger. På Riksteatret har Morten Borgersen «bearbeidet» Petras’ tekst,  hentet inn flere scener fra romanen, og blant annet lagt sterkere vekt på forholdet mellom Kitty og Levin som elsker henne lidenskapelig, mens hennes følelser for ham bygger på anerkjennelse og fornuft, i følge Tolstoj det rette utgangspunkt for et varig forhold mellom mann og kvinne.
I Nationaltheatrets oppsetning er Levin (Bernard Arnø) og Kitty (Pia Tjelta), Kittys eldre søster Dasja (Laila Goody) og Stiva, hennes skjørtejeger av en ektemann (Erlend Bakker) viktige bipersoner. Men i sentrum står Anna Karenina (Ågot Sendstad) og mennene  i hennes liv, ektemannen Karenin (Kai Remlov), hennes store kjærlighet Vronskij (Henrik Rafaelsen) og den niår gamle sønnen Serjosja (på premieren Ernesto Barons) som hun forlater når hun velger å leve med Vronskij. 

Med Anna Karenina hadde Lev Tolstoj blant annet til hensikt å angripe den romantiske lidenskapen, og det er denne delen av romanen Armin Petras konsentrerer seg om i sin dramatisering. Uten å insistere for meget, legger han handlingen til vår tid, og understreker dermed det aktuelle ved problemstillingen: Til tross for at den motbevises av utallige samlivshavarier er vår tro på Den Store Kjærligheten som det beste, om ikke det eneste grunnlaget for et vellykket forhold mellom mann og kvinne, enda sterkere i dag enn for 150 år siden.

Når Anna Karenina møter kjærligheten i Vronskijs skikkelse, brenner hun alle broer, forlater mann og sønn og reiser sin vei med sin elsker. Vronskij blir fort klar over at selv om kjærligheten varer, mister lidenskapen sin kraft, og når han først har erobret Anna, innrømmer han overfor seg selv at «lykkens høydepunkt allerede (er) passert».

Men for Anna er kjærligheten selve meningen med livet, hun godtar ikke at tiden tærer på lidenskapen: «hvis han uten å elske meg av hele sin brennende sjel og uten å kunne glemme alt annet, kun er god mot meg av elskverdighet og ømhet, men det jeg forlanger mangler, da er det tusen ganger verre enn hat, det er helvetet».

Derfor blir hun hysterisk ute av seg når Vronskij vil gifte seg med henne og leve et normalt familieliv. Det er ikke derfor hun har reist fra sønnen hun elsket så høyt og som Karenin aldri vil la henne få tilbake. Hennes eneste løsning er å forlate et liv som er blitt meningsløst.

Ågot Sendstads Anna er gripende, intens og forsvarsløs, og hun får sterk støtte av sine to motspillere. Henrik Rafaelsen er en generøs og redelig Vronskij, mens Kai Remlovs Karenin strever med å godta et ydmykende nederlag han ikke kan forstå. Resten av ensemblet skaper fine og troverdige skikkelser, spesielt har Erland Bakker scenisk nærvær som den lystig og livsglade levemannen Stiva.

Nora Furuholmen har skapt et suggestivt og poetisk scenebilde der midtpunktet er en elegant sirkelformet dreiende installasjon som stykkets personer vandrer opp og ned fra. Til tider hvelver en himmel seg over deres verden, iblant tennes og slukkes funklende lysekroner som hever og senker seg i tråd med begivenhetene, mens scenen stort sett er badet i et gåtefullt blåsvart lys.

Til venstre et piano der Simon Revholt akkompagnerer de mange russiske sangene som regissør Hanne Tømta med hell lar understreke og utfylle handlingen, den melankolske og stemningsfulle sangen som framføres av Annas sønn Serjosja er slik et lite høydepunkt. I tråd med tidens trender brukes sangen også til å bryte teaterillusjonen når Erland Bakker brått griper mikken og får et villig publikum med på allsang.

Nationaltheatrets «Anna Karenina er en tydelig, medrivende og god teateropplevelse, som kaster lys over og drøfter får tids romantiske kjærlighet.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 27. februar
 

Publisert: 28.02.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Anna Karenina

Anna Karenina

Anna Karenina (Ågot Sendstad) og Vronskij (Henrik Rafelsen)

Foto: Erik Aavatsmark

Anna Karenina

Anna Karenina

Anna Karenina (Ågot Sendstad)

Foto: Erik Aavatsmark

Anna Karenina

Anna Karenina

Anna Karenina (Ågot Sendstad) og Vronskij (Henrik Rafelsen)

Foto: Erik Aavatsmark